Da er jeg offisielt valgt til nestformann i ESAs programstyre for romovervåkning (romsøppel, løpske satellitter, viltert romvær og farlige asteroider) for de neste to årene. Starten var ikke den beste, siden avtroppende formann klarte å introdusere meg som ”from Sweden”. Grrrr ….

Komiteen vil få nok å stri med framover. Europa er nemlig i ferd med å få mange viktige satellitter i bane, og de bør holde seg sunne og friske så lenge som mulig. To nye MetOp værsatellitter vil bli skutt opp i løpet av de nærmeste årene, de to første navigasjonssatellittene i den store Galileo-konstellasjonen skal skytes opp i oktober, og syv nye GMES-miljøsatellitter er under bygging i ESA-regi for oppskytning fra 2013. Pluss diverse interessante forskningssatellitter, selvsagt.

ESAs rom-ministere skal møtes i november 2012, og da må alle de nye arbeidsplanene være klare. Det betyr at seriøse programdiskusjoner starter nå i høst, midt i statsfinanskrisens Europa.

Nytt fra Serbia

Min Romsenter-kollega Pål Brekke har allerede tipset dere om artikkelen ”Forbush decreases – clouds relation in the neutron monitor era”, skrevet av Dragic, Anicin, Banjanac, Edovicic, Jokovic, Maletic og Puzovic, og publisert 31 august i Astrophys. Space Sci. Trans.

Det er en meget kort artikkel, men de har gjort noe veldig enkelt med et stort datasett, og da blir gjerne konklusjonen overbevisende. Kort fortalt, både teori, erfaring og sunn fornuft tilsier at dersom det er skyfritt, så blir det litt ekstra varmt om dagen og kaldt om natten. Og dersom det er overskyet, så blir forskjellen mellom døgnets max- og min-temperatur mindre.

Så forfatterne har studert dette temperaturspennet etter episoder på sola hvor store utbrudd har ført til en midlertidig skjerming av Jorda for galaktisk kosmisk stråling (såkalte ”Forbush-events”). De har sett på 189 målestasjoner plukket ut random i Europa.

Og konklusjonen? Jo, for de sterkeste utbruddene på sola ser man at døgntemperaturspennet i Europa øker tre - fire dager etter utbruddet. Og det tolker forfatterne som mindre skyer.

Artikkelen støtter således oppunder Svensmarks teori. Men som forfatterne sier – dette bør undersøkes med et globalt temperatursett, så det ikke bare er en regional effekt i Europa. Men tilfeldig? Neppe.

Og nytt fra Kina

Jeg leste en tankevekkende artikkel på flyet her om dagen. I tidsskriftet Nature Geoscience stod en artikkel av seks forfattere med arbeidsplasser i Kina og (en) i USA.

I kinesisk kultur har man som kjent tradisjon for å tenke i lange linjer. Og langsiktig er definitivt artikkelen “A record of the Southern Oscillation Index for the past 2000 years from precipitation proxies”.  Kort fortalt har de gransket spor etter nedbøren i Stillehavsregionen. De påviser at det synes å være en femhundreårig svingning i nedbørsforholdene mellom henholdsvis Indonesia/SørKinahavet i vest og Galapagos øst i Stillehavet. Og denne svingningen passer til forveksling med:

• Den romerske varmeperioden (RWP)
• Den mørke middelalderens kuldeperiode (DACP)
• Høymiddelaldererens varmeperiode (MWP), og
• Den lille istiden (LIA)

Forfatterne sier selv at resultatene deres er noe i strid med gjeldende teori for hvordan Ninjo/Nina-trendene har vært i Stillehavet i disse to tusen årene. Så her er det bare å kjøre debatt.

Forfatterne sier det ikke selv – men leseren ser raskt - at dersom denne svingningen fortsetter, så har vi fortsatt tre-fire hundre varme år foran oss. Kanskje ikke det smarteste tidspunktet å slippe ut all CO2en ….?

En rekord fra eller til …

De tyske is-forskerne i Bremen var meget trigger-happy, og stormet ut med pressemelding for noen dager siden om at det var satt ny minimums-rekord for sjøisutbredelsen i nord. De fleste andre har hatt mer is i magen, og avventet situasjonen. Isen selv synes å ha bestemt seg for å snu rett før rekord. Jeg ser heller ikke noe i værvarselet for Arktis som tilsier at isdekket vil bli trykket sammen til ny rekord i løpet av kommende uke. Så månedsrekorden for september vil nok overleve.

Nå har NOAA offisielt meldt om ny La Nina. Da skulle man kanskje tro at global temperatur skulle fulgt 2008 nedover. Men nei, da. 2011 holder seg fortsatt mye varmere enn 2008 der oppe i nedre troposfære. I hvert fall i følge satellittene. Rart dette her – La Ninaen ”biter” liksom ikke noe særlig når det gjelder lufttemperaturen i år, mens virkningen på havnivået har vært mer dramatisk enn i 2008. Kanskje er det oppvarmingseffekten av åpent hav nær polene som virkelig begynner å føles? Samlet gjennom året (nord + sør) har det nemlig vært mye mindre sjøis i 2011 enn i 2008.

Farvel til gamle kjente

Ellers er det jo litt trist for meg å registrere at ESA senket banen, og skrudde av strømmen, på min gamle venn radarsatellitten ERS-2 for noen dager siden. Den vil med årenes løp bremses opp naturlig og til slutt brenne opp i atmosfæren. Storebroren ERS-1, som ble skutt opp i 1991, befinner seg fortsatt (som skrot) høyt oppe i den populære banen rundt 780 km høyde, hvor den plutselig ”døde i tjeneste” i mars 2000. Kanskje vil ERS-1 en dag bli dyttet ned i en lavere bane av et ”rydde-romskip”, men noe slikt finnes ikke pr i dag. Vi får se hva ESA-komiteen finner på.

www.esa.int/esaCP/SEM8Q40UDSG_index_0.html

Kollega Pål Brekke går også rundt med noe av den samme følelsen i disse dager: En av hans favoritter, NASA-satellitten UARS (Upper Atmosphere Research Satellite) kommer nemlig til å styrte i løpet av september. UARS hadde instrumenter for måling både av Jordas atmosfære, og av den innkommende strålingen fra sola. Særlig var det variasjonen i solas UV-stråling som var av interesse, siden det er denne strålingen som påvirker dannelse og ødeleggelse av ozon. For å unngå drift i målingene ble også en rekke stabile referanse-stjerner målt med jevne mellomrom.

Pål jobbet med observasjoner fra SOLSTICE-instrumentet på UARS mens han var i Boulder, Colorado. Resultatene de la frem i 1996 om UV-variasjonene vakte stor oppsikt. Og litt flaks skal man ha også, slik Pål husker det:

”For instrumentet gjorde bare noen få målinger per dag, og ved en tilfeldighet hadde instrumentet observert en kraftig eksplosjon på sola og vi satt med unike data. Og meget overraskende fant vi at intensiteten fra sola i enkelte deler av spekteret økte med en faktor 12 - langt sterkere enn noen tidligere hadde estimert. Dette ble en av de artigste artikler jeg har publisert. Vi brukte også data fra Ulysses og andre teleskoper i dette arbeidet.”

Og bare så det er nevnt: Romsonden Ulysses sendte sitt siste signal i 2009. Det er ingen planer om å fjerne den fra sin lange bane rundt sola.