Joda, jeg satt oppe torsdags kvelden og leste til langt på natt. På den ganske enkle, men samtidig monumentale artikkelen "Observation of Gravitational Waves from a Binary Black Hole Merger" (Abott et al, Physical Review Letters 2016). (Listen over forfattere går over tre sider, og listen over arbeidsgivere fyller to hele sider!)

Ikke bare er dette bekreftelsen på at Einsteins gravitasjonsbølger omsider er påvist her på Jorda. Det er også den sterkeste indikasjonen hittil på at sorte hull virkelig finnes, og at man kan studere dem.

Men altså ...

Det var den 14. september i fjor kl 09:50:45 UTC at "noe" passerte igjennom Jorda. Noe som strekte og klemte litt på kloden vår. Sånne ting har temmelig sikkert passert før, og de vil komme senere. Men akkurat denne gangen stod altså to gigantiske underjordiske observatorier klar i USA for å registrere gravitasjonsbølger fra det ytre rom. Og siden utslaget kom litt tidligere i Louisiana enn i staten Washington, så må fenomenet trolig ha kommet fra den sydlige halvkule på himmelen. 

Dette "noe" ser ut til å ha vært en bølgepakke av gravitasjonsjonsbølger, utsendt for omtrent en milliard år siden, i det som var den avsluttende dødsdansen til to sorte hull som sirklet stadig nærmere hverandre mens de strålte ut gravitasjonsbølger, og som til slutt smeltet sammen i et favntak av helt utrolige dimensjoner.

Ved å sammenlikne med forventede signaler fra slike "dødsdanser" som er beregnet numerisk fra Einsteins generelle relativitetsteori, så har man nå konkludert med at fenomenet best kan forklares ved at de to sorte hullene hadde masser på ca. 36 solmasser og 29 solmasser. Og i prosessen fram til at man stod igjen med bare ett sort hull, så ble det strålt ut energi tilsvarende tre hele solmasser (og da mener jeg virkelig E = mc**2)! Dette er så enorme energimengder at man får bare prise seg lykkelig over at det skjedde for veldig lenge siden i en galakse langt, langt borte ...

Men en ting er at Einsteins prediksjon av gravitasjonsbølger (fra 1916) overlevde denne testen. Også Karl Schwarzschilds påvisning i 1915/1916 av at Einsteins likninger tilsier eksistensen av sorte hull, synes å være beinhard virkelighet. Men hvorfor må det være sorte hull involvert her? Jo, med de internavstander og hastigheter som vi ser her, så ville vanlige stjerner eller nøytronstjerner ha buttet borti hverandre mye tidligere. De to svært massive objektene som har fullført denne dødsdansen, må begge ha hatt en særdeles liten radius - og dermed har vi ingen annen forklaring enn sorte hull.  

Men det som kanskje er viktigst, er at en helt ny målemetode nå er etablert for å se langt utover og tilbake i verdensrommet - måling med gravitasjonsbølger. Og hvem vet hva vi kommer til å se med gravitasjonsbølgeinstrumenter etter hvert?

Vann, land og havnivå

Så det var litt av en uke, ja. Og da blekner det kanskje litt at det i Science kom en svært interessant artikkel om satellittmålt forflytning av vannmasser mellom land og hav. Det er 13 år med målinger fra GRACE-satellittene som er studert i "A decade of sea level rise slowed by climate-driven hydrology" (Reager et al, Science, 12 Feb 2016). 

Hovedpunktet der er at man nå har empirisk bevis for at i denne perioden har landmassene blitt "våtere", globalt sett. Netto har ganske mye vann blitt flyttet fra hav til land, og dette har holdt igjen den globale havnivåstigningen noe. 

Forfatterne er forsiktige med å spekulere om det vi har sett i disse GRACE-årene bare er en del av en svingning (og at vi derfor står foran noen år med mye raskere havnivåstigning) eller om det er en generell trend at landmassene (globalt sett) kommer til å holde på mer og mer vann etter hvert som verden blir varmere. Fremtiden vil vise. Og innen den tid vil kanskje neste generasjon klimamodeller komme med testbare prediksjoner om dette temaet.       

God helg.