Der var februar unnagjort, også. Vinteren gikk med rakettfart, akkurat som Space-X sin Falcon-9 og Dragon, som lettet fra Florida i går. Selve oppskytningen gikk fint, men alt var ikke helt bra med motorene på Dragon-fartøyet da de startet utsjekkingen i bane. NASA har derfor utsatt dokkingen med Romstasjonen. Vi får håpe ting ordner seg i løpet av helgen. NASA og den amerikanske romindustrien trenger en suksess nå i disse innstrammingstider.

Temperaturen her hjemme

Met.no har allerede meldt om februar-temperaturer på det jevne: En grad under normalen i Bergen og Stavanger, en grad over normalen i Oslo. Her på Romerike har det vært en ganske lett vinter: 2 grader over februar-normalen både på Kjeller og Gardermoen, og ikke så mye snømåking. Andre har hatt det verre. 

Varmest siste 30 døgn? Et raskt blikk på ”Været som var” på yr.no viser mellom 3 og 4 grader over normalen både på Finnmarksvidda og på Svalbard.

Den forrige solsyklusen var meget lang, og den nåværende er svak. På basis av dette har som kjent flere publikasjoner varslet at det skal bli kalde vintre fra Svalbard til England og Tyskland i dette tiåret.

For Svalbard tror jeg vi allerede kan avskrive den hypotesen – der har den sterkt reduserte sjøisen i Barentshavet bidratt til enda en mild vinter i denne solsyklusen.

Rundt Nordsjøen er situasjonen en annen. Vestlandet og Sørlandet har hatt noen ganske kalde vintre i denne solsyklusen. Dette blir interessant å følge med på i årene framover. Denne solflekksyklusen har sitt nokså beskjedne maksimum i år, og vi har deretter mange år med temmelig lav solaktivitet i vente før neste maksimum om 10-12 år. Også det blir trolig et nokså beskjedent solflekkmaksimum.    

Fra forskning til forvaltning

Da den første europeiske radarsatellitten ERS-1 ble skutt opp sommeren 1991 var det mye spennende som skulle prøves ut og demonstreres. Selv hadde jeg (den gang på FFI) mitt fokus på hva radarbildene ville vise av skip og kjølvann på havet. På Meteorologisk Institutt var forskerne mer opptatt av hvor nøyaktig radar-scatterometeret på satellitten ville klare å måle vindhastigheten ved havoverflaten.

Det var bare et lite problem: De to instrumentene på satellitten hadde samme mikrobølgekilde, og kunne derfor ikke opereres samtidig. Det ble laget et kompromiss: Forsvarsforskerne fikk bilder i kystnære farvann, men meteorologene fikk vindmålinger langt ute på det åpne hav. Alle fikk interessante resultater, med påfølgende publikasjoner og anbefalinger om veien videre mot en operativ framtid.

I dag har de europeiske meteorologene sine egne operative satellitter (Metop-A, Metop-B) i polbane, med vind-måler som gjør målinger overalt hvor de ønsker seg på verdenshavene. Her er et eksempel på hva man ser av vind ved havets overflate en februardag i nord:

Når de polare lavtrykkene rømmer nordover

For omtrent et år siden var jeg Romsenterets utsendte på en konferanse i Oslo om polare lavtrykk. Et av temaene som ble presentert der, har nå kommet som artikkel i Nature Geoscience: ”The impact of polar mesoscale storms on northeast Atlantic Ocean circulation” (Condron & Renfrew 2013).  

Hovedbudskapet i artikkelen er at de mange polare lavtrykkene som går inn i Nord-Atlanteren og Grønlandshavet bidrar vesentlig til dyp konveksjon og dypvannsdannelse i de nordlige havområdene, hvilket bidrar til stor nordgående transport av varme inn i regionen, og tilsvarende sørgående transport av dypvann gjennom Danmark-stredet (mellom Grønland og Island). Dette fenomenet er ikke godt nok representert i klimamodellene.

I en varmere verden, med iskanten lengre nord, så skal antall polare lavtrykk som går inn i det nordøstlige Atlanterhavet reduseres. Dette skal medføre en reduksjon i dypvannsdannelsen og dermed en reduksjon i havets varmetransport inn i Arktis. En negativ feedback-effekt i Arktis altså, i hvert fall hva sjøisen angår. Kompliserte saker.

Mer om meteoren

I Russland finner man stadig flere fragmenter etter den store meteoren som eksploderte for et par uker siden. Og stor var den, med energi tilsvarende 30 Hiroshima-bomber. Se bilder av fragmentene man har funnet her:

http://norskmeteornettverk.no/wordpress/

EUMETSATs geostasjonære værsatellitt Meteosat-10 så røyken/vanndampen fra meteor-sporet lyse opp i horisonten over Russland:

Også Meteosat-9 tok bilder av meteoreksplosjonen.

Apophis ved skråsikkerhetens grenser

Noen ganger kommer det en artikkel som man bare MÅ lese. Og denne uken var det Farnocchia et al ”Yarkovsky-driven impact risk analysis for asteroid (99942) Apophis” (preprint submitted to Icarus).

Det gjelder selvsagt sannsynligheten for at den temmelig store  asteroiden Apophis (diameter 325 meter) skal kollidere med Jorda i overskuelig fremtid. Og dette med hva som er ”overskuelig” er sakens kjerne. Forfatterne viser nemlig at nå er Apophis observert så nøyaktig, at hvis det kun hadde vært gravitasjonskraften man trengte å ta hensyn til, så kunne man forutsagt banen svært nøyaktig i meget lang tid framover.

Men det fins mer mellom himmel og jord: Banen påvirkes nemlig også av den såkalte Yarkovsky-effekten, som avhenger av hvordan asteroidens orientering er i forhold til det innkommende sollyset underveis i banen. For å ta presist hensyn til denne effekten i baneprediksjonen, er man avhengig av nøyaktig informasjon om asteroidens form, overflate og spinn-hastighet og -akse. De tidligere og den nyeste passeringen denne vinteren har ikke gitt nok data til å løse disse likningene tilstrekkelig  nøyaktig.

Dermed er man i følgende situasjon: Men vet at når Apophis kommer på nærgående besøk i 2029, så vil den passere like innenfor de geostasjonære satellittene. Usikkerheten i avstand til Jorda er +/- 750 km, altså ingen fare for kollisjon. Det meste av denne usikkerheten skyldes Yarkovsky-effekten.

Men innenfor dette usikkerhets-spennet på ca 1500 km er det et kritisk ”vindu” på 2 meter. Dersom Apophis passerer gjennom dette bittelille ”vinduet” i 2029, så vil asteroiden treffe Jorda i 2068. Vinduet ligger ”bare” 221 km fra det som ville vært det mest sannsynlige passeringspunktet uten noen Yarkovsky-effekt, og har derfor en ikke-null sannsynlighet.

Forfatterne beregner ut fra dette sannsynligheten for at Apophis kolliderer med Jorda i april 2068 til å være 2,3 x 10E-6, altså drøyt 2 milliondeler.

Apophis er nylig observert med Goldstone-radaren i januar i år og fra Arecibo i februar, men Farnocchia et al mener i sin artikkel at geometrien ved disse målingene ikke er gunstig nok til å bestemme Yarkovsky-effekten for asteroiden. Vi får se hva som kommer av resultater utover i året.

Neste mulighet for nøyaktige radar-observasjoner av Apophis vil komme i.f.m. en ganske nær passering i september 2021, men innen den tid vil det nok være mulig å gjøre flere optiske observasjoner for å snevre inn baneusikkerheten. Det vil nok gå bra i 2068 også, men pr i dag kan vi altså ikke være sikre.

Det er for øvrig ESAs romteleskop Herschel som er brukt til å måle Apophis sin diameter, og som har gjort den nøyaktigste temperaturobservasjonen av asteroiden hittil.

Men ikke la den mikroskopiske kollisjonsfaren i 2068 ødelegge nattesøvnen. Trolig vil den kunne nulles ut senest i 2021. Og skulle banen da vise seg å være den verst tenkelige, så har romorganisasjonene fortsatt 47 år til å endre banen for Apophis. Det bør holde. Så vi sier god helg, denne gangen også.