Så er sommerferien over. Målt i antall leste sider, så ble det nok mest sjakk i ferien. Men noen vitenskapelige artikler om satellittfjernmåling, geofysikk og klima ble også lest, som dere vil se lenger ned. 

Vi starter med Stillehavet. Det var altså en stor El Ninjo der i året som gikk, med tilsvarende høye verdier både for global temperatur og globalt havnivå. Både temperatur og havnivå er nå (midlertidig) på vei ned, sannsynligvis til et rekordhøyt nytt "normalnivå".

Nyeste (tre-måneders) verdi for indeksen ONI var +0,2 , og de siste ukenes verdi i området Nino3.4 ligger rundt -0,5, som er på grensen til La Nina.

Den siste uken har det blåst mer passat-vind enn normalt:

I lys av dette, vil jeg tro at vi nå vil få se en sakte overgang til en La Nina i Stillehavet. Foreløpig er det lite som tyder på noen sterk La Nina. 

Varmen i havet som var

Det var interessant å lese artikkelen "Observed and simulated full-depth ocean heat-content changes for 1970-2005" (Cheng, Trenberth et al, Ocean Science, 2016). Dette er en ny gjennomgang av "gamle" oseanografiske målinger fra perioden før ARGO-bøyene overtok butikken. Denne perioden er viktig når det gjelder våre estimater for forskjellen mellom den transiente klimaresponsen (TCR) og den mer langsiktige klimafølsomheten (ECS). De nye tallene viser noe mer oppvarming i havet på 1970- og 1980-tallet enn hva som ble lagt til grunn i de "klassiske" artiklene Otto et al (2013) og Skeie et al (2014) om klimafølsomheten. Og dette gir altså noe større forskjell mellom TCR og ECS, hvilket hele tiden har vært forventet. Egentlig ikke noe nytt altså, men sannsynligvis riktig - og greit å vite.

Artikkelen gjør også en gjennomgang av hvor bra/dårlig de forskjellige klimamodellene som ble kjørt for IPCC5, har svart på spørsmålet om oppvarmingen av havet. Som vi ser i figuren under, så kom den norske klimamodellen NorESM ganske bra ut i denne konkurransen - særlig i den siste perioden: 

Helheten og delene

Så til havnivået. Artikkelen "Revisiting the contemporary sea-level budget on global and regional scales" (Rietbroek et al, PNAS, 2016) var interessant lesing. Når det gjelder havet, så har oseanografene og klimaforskerne nemlig to hovedoppgaver om dagen: 

• Å "lukke" havnivå-budsjettet (altså: stemmer summen av observert termisk utvidelse, smelting av is og hydrologi med observert havnivåstigning?)  
• Å gi en realistisk prognose om forventet havnivåøkning resten av dette århundret, på regional skala.

Rietbroek et al (2016) ser på årene der vi har tyngdefeltmålinger fra GRACE-satellittene (2002 - 2014). De forholder seg til en observert global havnivåøkning i denne perioden på 2,74 mm/år (+/- 0,58), og hevder at havets utvidelse står for en noe større andel av denne stigningen enn hva enkelte andre publikasjoner mener. De påpeker at denne utvidelsen er større enn hva ARGO-målingene tilsier, og de antyder at ARGO kanskje fortsatt har noen samplingsproblemer. Som sagt, ikke alle er enige med forfatterne. 

De går også ned på regional skala, uten at vi skal gå mye nærmere inn på det her. La meg imidlertid sitere hva de sier om Nordsjøen:

"...the North Sea, where the shallow water column cannot accomodate large steric variations. Consequently, components related to wind stress and other effects introduce the largest internannual variations that play a role there." 

I følge forfatterne viser målingene fra altimetersatellittene at havnivåstigningen i Nordsjøen i den aktuelle perioden bare har vært cirka halvparten av den globale stigningen.  

Vulkanen og havnivået

Dette leder oss fram til den tredje artikkelen jeg vil omtale i dag: "Is the detection of accelerated sea level rise imminent?" (Fasullo, Nerem & Hamlington, Sci Rep, 2016). Her går de løs på et tema som vi har nevnt noen ganger her på bloggen: Hvorfor har satellittmålt havnivå vokst så lineært siden altimetermålingene startet tidlig på 1990-tallet?

Forfatterne tar for seg et moment som vi har antydet noen ganger i diskusjonene her på bloggen: Altimetersatellitten  Topex/Poseidon ble skutt opp i august 1992. Og da satellitten etter noen måneders utprøving begynte å gjøre operative målinger av havnivået, lå globalt havnivå fortsatt "lavere enn normalt" på grunn av nedkjølingseffekten fra det store vulkanutbruddet Pinatubo i juni 1991. Dermed registrerte kanskje satellittene en "unormalt" stor havnivåstigning det første tiåret? Denne hypotesen styrkes av de modellkjøringene som er gjort i artikkelen.

Forfatterne konkluderer med at når Pinatubo-utbruddet tas med i betraktning, så har globalt havnivå "egentlig" steget noe raskere i det andre tiåret enn i det første tiåret med satellittmålinger. Og i så fall skal vi i løpet av noen få år begynne å se en virkelig krumning oppover (akselerasjon) i havnivåkurven (så sant det ikke kommer et nytt stort vulkanutbrudd).

Interessant lesing, og vi har noen interessante år foran oss. Heldigvis kom altimetersatellitten Jason-3 trygt opp i bane tidligere i år.        

Men aller først skal den globale havnivåkurven litt ned, i samsvar med skiftet fra El Ninjo til La Nina i Stillehavet, vil jeg tro.    

Og ellers?

Avslutningsvis et par ord om debattkulturen her på bloggen. Selvsagt er det både imponerende og tankevekkende at sommerferiens to blogg-innlegg fikk henholdsvis 877 og 696 kommentarer. Det er solide rekorder for bloggen min, og jeg vil tro at det er rekord også for hele forskning.no. Det var morsomt å se hvordan noen av leserne "tok over" rapporteringen av klodens tilstand mens jeg tok litt ferie. 

Samtidig er dette rekorder med en viss bismak. Noen av kommentarene på bloggen er - etter mitt syn - helt unødvendige i et folkeopplysningsperspektiv, og noen av kommentarene synes dessverre å være skrevet i fylla. Jeg har også en viss forståelse for han som mente at noen er i overkant ivrige i å skrive om været her eller der. 

Så: La oss alle skjerpe oss. La oss prøve å skrive det som er nødvendig for ukens temaer, men ikke så mye mer. Og la oss holde igjen litt på tastaturet når adrenalinet flommer.

God helg!