Det ble som ventet ingen Nobel-middag med Barack Obama på Grand Hotel for undertegnede. Men dagen før hadde jeg en svært interessant middag i Oslo med ESA-astronaut Christer Fuglesang og et lite knippe politikere, romindustrifolk og forskere. Christer kom rett fra København, der han hadde fortalt klimakonferansen om hvor tynn, skjør og vakker Jordas atmosfære er når man ser den oppe fra Romfergen eller den internasjonale romstasjonen.

Christer har i høst fullført det som trolig blir hans siste romferd. ESA har nylig plukket ut seks nye astronaut-kandidater som nå starter sin trening for romferder de neste tyve årene. Ingen nordmenn der, tross mange søkere.

Men for et par dager siden rullet altså forretningsmann Richard Branson og sjefskonstruktør Burt Rutan ut sitt helkommersielle romturist-fly SpaceShip2 i Mojave-ørkenen i Arizona. Arnold Schwarzenegger jublet på tribunen. Og i norske aviser kunne vi lese at han som trolig blir første nordmann i verdensrommet med Virgin Galactic, heter Olsen og kommer fra Nittedal.

Det leder oss til noen av diskusjonstemaene, både rundt middagsbordet onsdag og i europeisk romforskningspolitikk mer generelt. Jeg skal ikke her gjengi noen av middagsgjestenes synspunkter, men inviterer i stedet leserne til å si hva de mener om noen enkle, men akk så vanskelige spørsmål:

• Er det viktig for Europa å kunne sende opp sine astronauter selv? Eller skal den europeiske romorganisasjonen ESA nøye seg med å kjøpe plasser på amerikanske eller russiske romskip?
• Bør verden i fellesskap bygge en permanent bemannet forskningsstasjon på månen, eller skal man dra til Mars så fort som mulig for korte opphold der?
• Bør Norge satse mer på bemannet romfart i forhold til dagens matnyttige rompolitikk, hvor fokus er på værvarsling, miljøovervåkning, navigasjon og kommunikasjonstjenester?

Det var ikke allmenn enighet rundt bordet der jeg satt. Kanskje har forskning.no’s lesere også noen synspunkter?