Naturen er full av paradokser. Mens verdens mektigste hovedsteder fryser og lammes av snøstorm denne vinteren, og avisspaltene fylles av kritikk mot FNs klimapanel, så presterer altså Naturen å servere oss romalderens varmeste januarmåned i troposfæren. Begge de to tallknusermiljøene UAH og RSS over there har, tross noe uenighet om hva som er den beste algoritmen, bekreftet at det ble rekord i januar. Altså varmere enn i det store El Ninjo-året 1998.

Men i dag skal jeg presentere to andre målekurver som kan virke paradoksale, nemlig havnivået og havets varmeinnhold. Havet har jo en enorm varmekapasitet sammenliknet med den lette atmosfæren, og i noen grad er atmosfæretemperaturens hopp og sprett en reaksjon på hva det nokså trege havet finner på å gjøre.

Havnivået

Havhøyden – en av mine favoritter - har blitt målt fra satellitt siden tidlig på 1990-tallet. Figuren her viser at verdenshavene, globalt sett, stiger jevnt og trutt. Det kan skimtes noen små variasjoner, men tar man hensyn til målenøyaktigheten så er den eneste konklusjonen foreløpig at havet stiger med ca 3 millimeter i året. Noen vil kanskje påstå at stigningen synes å ha avtatt litt de siste årene. Andre er sikre på at stigningen vil øke etter hvert. Dette er hypoteser som kan testes om noen år, for det er planlagt en rekke slike satellitter.

Nansen, flasken og bøyene

Men satellittene klarer ikke å måle nede i havet. Det klarte derimot vår nasjonalhelt Fridtjof Nansen, som for over hundre år siden var en av pionerene innen oseanografi, og oppfant den berømte ”nansen-flasken” som har vært standard utrustning for havforskere inntil nylig.

Lenge var man avhengig av skip for å dra ut og gjøre målinger av vannet der nede i havdypet. De siste tiårene har det imidlertid blitt utviklet stadig mer avanserte målebøyer, og noen av disse kan på egenhånd dykke ned, gjøre målinger, og stige opp for å rapportere resultatene via satellittlink. Et meget stort antall slike bøyer er utplassert rundt om på verdenshavene de siste årene, og gir nå helt nye muligheter til å beskrive hva som egentlig foregår der nede.

Varmen i havet

Neste figur viser viser endringene i havets varmeinnhold, basert på in-situ målinger. Det første som slår en, er at denne kurven er meget forskjellig fra Figur 1. Mens havhøyden har økt ganske jevnt og trutt, har havets varmeinnhold utviklet seg mer ujevnt. Merk at det tilsynelatende ikke har vært noen varmeøkning de siste fem-seks årene, etter en enorm økning i årene før.

Kompliserte sammenhenger

Det man må huske, er at havets tetthet (og dermed volum og høyde) ikke bare er en funksjon av vannets temperatur, men også av saltholdigheten, og at denne sammenhengen kan avhenge av trykket (dypet). Dagens forskere prøver å få in-situ målingene av havet til å stemme med de endringer satellittene observerer av havhøyde og avsmelting fra isbreer og iskapper. Dette er trolig et av feltene hvor man kan forvente mest faglig framgang i den neste rapporten fra FNs klimapanel, og hvor nye målemetoder har vært helt avgjørende. Jeg skal ikke forskuttere noen konklusjoner her.

Satellittene kommer

Fjernmåling av saltholdighet i havoverflaten har lenge vært mangelvare, og et naturlig mål for romorganisasjonene. Nylig ble ESAs satellitt SMOS (Surface Moisture and Ocean Salinity satellite) skutt opp, og den er nå under uttesting. Her var faktisk Europa tidligere ute enn USA. NASAs satellitt Aquarius, som også skal måle saltholdighet, skal opp i bane senere i år. Se for øvrig ESAs web-sider om SMOS – en satellitt som kanskje heller burde vært døpt ”Nansen”?

http://www.esa.int/esaLP/ESAL3B2VMOC_LPsmos_0.html