Årets Holmenkollstafett er allerede historie, men når det gjelder klimaparametre som global temperatur, globalt havnivå, sjøis eller isbreer og iskapper, så pågår det en meget lang stafett. Nye satellitter overtar for gamle, og helt nye måleteknikker sluses inn underveis.

En av de lengste satellittbaserte seriene av observasjoner man har nå, er av isbreene i Vest-Antarktis. Og i artikkelen “Sustained increase in ice discharge from the Amundsen Sea Embayment, West Antarctica, from 1973 to 2013” (Geophysical Research Letters, 2014) viser forfatterne Mouginot, Rignot og Scheuchl hvordan man kan skjøte sammen svært ulike måletyper derfra for å få et stadig bedre bilde av hva som foregår. 

Forfatterne starter med Landsat, som begynte å observere området på skyfrie dager i 1973.  

I 1992 begynte så den europeiske radarsatellitten ERS-1 å gjøre opptak i området, uavhengig av skydekke. 

I 1995-1996 fløy de to europeiske radarsatellittene ERS-1 og ERS-2 i et banemønster der opptak ble gjort fra omtrent samme posisjon i rommet med bare en dags mellomrom. Dermed kunne man bestemme isens bevegelse vha radar-interferometri. 

Opp gjennom årene har man også samlet data med de kanadiske radarsatellittene Radarsat-1 og Radarsat-2, den japanske radarsatellitten ALOS, og de tyske TANDEM-X. Alle disse satellittene har bidratt til å måle isens bevegelse fra langt inne i Antarktis ut til havet.

I tillegg har flere altimetersatellitter bidratt med å måle endringer i isbreenes høyde (tykkelse).  

Målingene gjennom disse 40 årene viser at isbreer og isbremmer krymper kraftig i denne delen av Antarktis. Viktige utsagn i artikkelen er: 

- “The ice discharge and mass loss of the ASE sector is increasing during the entire observational period, including in 2010-2013.”

- “We attribute ths evolution to an increase in ice shelf melting, caused by enhanced advection of oceanic heat beneath the ice shelf”.

- “These observations are a possible sign of the progressive collapse of this sector in response to the high melting of its buttressing ice shelves by the ocean”.

Når vet man at havet har steget mer?

Jeg snakket forrige gang om viktigheten av, og vanskeligheten ved, å måle en akselerasjon i naturen. I forrige blogg så vi på global temperatur og iskappen i Antarktis. I dag er turen kommet til havnivået.

I artikkelen “Timescales for detecting a significant acceleration in sea level rise” (Haigh et al., Nature Communications, 2014) beveger forfatterne seg i grenselandet mellom globale målinger av havnivå (hvor støy kan midles ut og endringer kan ses lettere), og lokale målinger av havnivå, som er svært påvirket av årlige, dekadiske og multi-dekadiske variasjoner. Det vil derfor ta mye lengre tid før en lokal observatør med vannstandsmåler kan fastlå at havnivåstigningen er i ferd med å akselerere.

Den enkelte borger, kommuneingeniør eller beslutningstaker bor som kjent lokalt - og vil primært stole mest på sin lokale tidevannsmåler. Derfor vil det kunne ta tid før et samfunn tar inn over seg at det foregår en akselererende havnivåstigning. (Hvis havnivåstigningen akselererer, altså.) 

Blant forfatternes konklusjoner kan nevnes: 

- “… there is substantial evidence, in both GMSL data sets , and coastal averaged sea level time series (corrected for internal variability), for the existence and significance of a sustained increase in the rate of of sea level rise over the 20th century and early part of the 21st century”, 

- “The magnitude and acceleration … cannot be be explained solely as part of internal variability”

De avslutter med å si at folk flest og beslutningstakere helst vil forlange å se en tydelig akselerasjon ved sin lokale tidevannsmåler før man blir overbevist. Men dette signalet kompliseres veldig av multidekadiske variasjoner på lokal skala. Det vil derfor ta betydelig tid før man lokalt kan fastslå med noen grad av sikkerhet om havnivåstigningen akselererer. Satellittene bør kunne se det mye tidligere. 

Det må imidlertid sier at havnivåstigningen gjennom de to første tiårene med satellittmålinger, har vist seg å være svært jevn.

Global temperatur

Der kom den første månedsrekorden for global temperatur i år! Det var måleserien fra japanske Japan Met Agency (JMA) som meldte om sin varmeste april noensinne:

Hos NASA GISS kom årets april på andreplass på varmetoppen. Skal vi gjette at NOAA også havner der, og at HadCRUT4 ender på tredjeplass i april?

Slik ser temperaturen i havoverflaten ut midtveis i mai:

Sjøis

I det globale bildet, så dominerer fortsatt det økte sjøisdekket utenfor Antarktis over det lave sjøisdekkket i Arktis:

Et tankekors i denne sammenheng kan være at den høye globale temperaturen i april ble nådd uten noe hjelp fra mer åpent hav, globalt sett.

Og ellers?

Den nye europeiske radarsatellitten Sentinel-1A kommer til å være under utprøving til ut på sommeren. Den er blant annet laget for å kunne se oljesøl på havet. Og det ser ut til at satellitten duger til det formålet, ja: 

God helg. Hurra for 17. mai!