Det der var en spenstig overskrift, ja. Og så dramatisk er selvfølgelig ikke virkeligheten. Men for de som er lei av sjøis og global oppvarming, så kan jeg skrive noen ord om hva som var på sakskartet denne torsdagen i Paris. Der måtte jeg steppe inn som formann på møtet i ESAs programstyre for romovervåkning (SSA - Space Situational Awareness).

Dette var møtet der ESAs medlemsland skulle bli enige om SSA-arbeidsplanen for 2017, etter at medlemslandene fylte på med 95 millioner euro i programmet på ministerkonferansen før jul. Vel, krangel ble det - mer enn vanlig, faktisk - men til slutt fikk vi lirket på plass et vedtak som gjør at ESA kan starte med nye utlysninger og kontrakter innen romvær, romtrafikk og sporing av nærgående asteroider.   

Norske aktører som Kartverket og romværsenteret ved Tromsø Geofysiske Observatorium vil i første omgang kunne videreføre sine aktiviteter innen måling og rapportering av romvær-forstyrrelser på henholdsvis satellittnavigasjonssignaler og jordas magnetfelt. Små romværsatellitter med norske instrumenter er sannsynligvis i kjømda. Og ESA ruller videre med planlegging av et framtidig solobservatorium i Lagrangepunkt L5, for å kunne se solstormene i perspektiv, og følge solflekkenes utvikling før de vender seg mot jorda. Mens instrumenter fra amerikanske NOAA og NASA skal sitte i Lagrangepunkt L1, rett i siktelinjen mellom sola og Jorda. Det legges altså opp til internasjonal arbeidsdeling. 

ESA presenterte også flere andre spenstige tanker, om ferder som potensielt kan bli vedtatt på neste ESA-ministerkonferanse i 2019. Dette gjelder blant annet den foreslåtte ferden "e.Deorbit". Her er formålet å dytte ENVISAT ned fra sin bane, slik at den døde kjempesatellitten kan fjernes fra sin bane 800 km over bakken.

ENVISAT, med en masse på ca 8 tonn, er i dag det største enkelt-søppelobjektet i verdensrommet. Når den om cirka 150 år vil falle ned av seg selv (godt hjulpet av luftmotstanden, selvsagt) sier prognosene at ganske store vrakdeler vil falle ned uten å brenne opp, og med en sannsynlighet for å treffe folk som er større enn hva romorganisasjoner rundt om i verden anser som akseptabelt. Alternativt vil satellitten kunne kollidere med andre objekter der oppe, og gå i tusen biter som blir et enda større romsøppelproblem i en meget populær banehøyde. Konklusjonen er uansett at den bør fjernes fra jordbane. ESA studerer fortsatt ulike måter å fange satellitten på - og dere kan jo gruble litt på hvordan det er å bruke f eks lasso, fiskegarn, harpun eller sugekopp der oppe i rommet.  

ESA ønsker også å gå videre med ferder til asteroider, for å lære seg bedre å kartlegge disse og teste måter i endre deres baner på. Jorda har jo blitt truffet før, og vil i et langt perspektiv være utsatt for flere kollisjoner. Heldigvis ser asteroide-varselet ganske bra ut for de neste hundre årene.   

Men trusselen er der, og i FN er det nå to komiteer i arbeid for å enes om regler og rutiner for når og hvordan verdenssamfunnet skal aksjonere, dersom en slik kollisjonstrussel mot kloden dukker opp:

• IAWN: International Asteroid Warning Network
• SMPAG: Space Mission Planning Advisory Group

Foreløpig ser det ut til å være enighet om følgende: 

- IAWN skal gi varsel når det er mer enn 1 % sannsynlighet for nedslag av et objekt med diameter større enn 10 meter. 

- Tiltak bør settes i verk her nede på Jorda når det oppstår situasjoner med mer enn 10 % sannsynlighet for nedslag innen 20 år for et objekt med diameter større enn 20 meter.

 - Man bør starte planlegging av romferder når det kommer varsel om et mulig nedslag dersom observasjonene viser at: 

• Mulig kollisjon innen 50 år
• Sannsynlighet for kollisjon er større enn 1 %
• Objektet har diameter større enn 50 meter

Vi får håpe vi ikke får bruk for det siste. Men det kan være greit å vite på forhånd neste gang det kommer noe a la den som eksploderte over Chelyabinsk i 2013 (diameter ca. 18 m), for ikke å snakke om den som la skogen flat i Tunguska i 1908. Og var det noen som nevnte Meteor Crater i Arizona ...? 

I mellomtiden - her nede på Jorda

Japanske JMA har publisert sin oppdaterte kurve for global årstemperatur, med 2016 på ny førsteplass:

Som vi ser, så er den lange (røde) trendlinjen nå godt under de målingene som har kommet de siste årene. Og et av nøkkelspørsmålene i klimadebatten er altså: Hvor mye brattere vil den røde linjen bli etter hvert som årene går? Og for å provosere litt: Hvor mange år vil det gå før vi igjen får et år med global JMA-temperatur under den røde linjen?  

Solaktiviteten

Sola er temmelig så svak om dagen, som noen av dere kanskje så i denne artikkelen: 

https://www.nrk.no/nordland/_-sola-kan-na-sitt-laveste-aktivitetsniva-pa-300-ar-1.13356064

Noen venter sikkert spent på at global temperatur skal stupe de nærmeste tiårene på grunn av lav solaktivitet, men det har altså ikke jeg noe tro på, siden pådrivet fra klimagassene er så sterkt. Det som det derimot er stor spenning om i forskningsmiljøene, er hvorvidt utstrålingen fra sola (total solar irradiance - TSI) vil falle til et lavere nivå under dette solflekk-minimum enn under forrige minimum 2008-2009. Dette har betydning for våre estimater av hva TSI kan ha vært under Maunder Minimum for ca 350 år siden. Og de nyeste tallene fra NASAs satellitt begynner å bli interessante:  

Med håp om en solfylt helg til alle.