Vi starter med juleværet: NASAs satellitt Terra passerte over Skandinavia på første juledag, og bekreftet det alle kunne se hvis man var ute på spasertur: Et nydelig vintervær på Østlandet.

Men nå lar vi satellittene ligge for i dag. Jeg har nemlig tenkt å skrive om noe helt annet.

Min far og sjakken

Min far ga meg ikke så mange råd på livets vei. Jeg husker egentlig bare disse to:

1. Finn deg en jobb du liker!
2. Hold deg unna religion, politikk og sjakk!

Jobben min er fin, den. Og selv om klimadebatten og satellittmålingene i blant synes å berøre både religiøse og politiske strenger, så er jeg nok temmelig talentløs både som forkynner og politiker. Men så var det dette med sjakk, da ...

På fattern’s farsside skulle man jobbe og drive idrett: Fotball, bandy, løping og ski. Min farfar var smed på jernbanen, og var en av dem som stiftet Lillestrøm Sportsklubb (LSK) i 1917.

Folkene på fattern's morsslekt var litt annerledes: Der var huset åpent, og det ble spilt sjakk døgnet rundt. En onkel av min far ble faktisk norgesmester i lynsjakk i 1954.

Min far hadde nok sett venner og slekt spille bort altfor mange timer ved sjakkbrettet, timer som han mente kunne vært brukt til å bygge landet i stedet. Men det var i en annen tid, og Norge hadde bare verdensmestre på ski og skøyter.

Terje og sjakken

Selv om jeg ikke har spilt noe særlig, så har jeg alltid vært interessert i sjakk. Jeg husker kald-krigsdramaet rundt kampen mellom Bobby Fischer og Boris Spasskij på Island i 1972, og jeg kjøpte et ordentlig sjakkbrett for å se på partiene i den VM-matchen mellom Karpov og Kortsjnoj  som ble spilt på Filippinene. Som matematikkutdannet ung forsker var det veldig interessant å se hvordan datamaskinene etter hvert begynte å mestre sjakkspillet. Jeg har fortsatt Carl Ebeling’s ”All the Right Moves – A VLSI Architecture for Chess” (MIT Press, 1987) stående i bokhylla. Og jeg husker godt den dagen jeg tok med meg en av FFI's første bærbare Toshiba PCer for å la den gamle norgesmesteren få prøve seg mot et sjakkprogram. 

Vel, enten det nå er et meget forsinket ungdomsopprør - eller erkjennelsen av at jeg som 57-åring trolig har passert mitt beste som fotballspiller, bordtennisspiller eller Holmenkollstafettløper – så skjedde det noe i sommer: Jeg kjøpte meg en iPad, lastet ned noen sjakk-apper, kjøpte noen sjakkbøker, og meldte meg inn i Lillestrøm Sjakklubb.

Ikke overraskende har det blitt mye juling ved sjakkbrettet i høst, både fra maskiner og mennesker. Men framover går det:

Så får vi se etter hvert hva som flater ut først: Global temperatur eller min sjakk-rating?

Fortsatt god jul til leserne.