No Sleep 'til Hammersmith

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Hva i all verden har heavy-trioen Motörhead her på forskning.no å gjøre? På bloggen til forskningssjefen på Romsenteret?

Vel, blogg-artikler må jo ha en tittel, og denne likte jeg. Noen ganger føles det nemlig som at jeg er på en meget lang blogg-turne, med den kommende diskusjonen av IPCC5 Physical Science Basis langt borte i horisonten som min ekvivalent til avslutningskonserten.

Sammen med bloggen reiser et gjeng trofaste, men uenige, headbangere, som på hver konsert svinger skallen konsekvent for eller mot teorien om menneskedrevet oppvarming av kloden. Jeg skylder dem å skrive noe, selv om jeg har en feriefredag.

Men det er en kobling til romfart her, også. Før han startet det lurvete Motörhead i 1975, hadde Ian ”Lemmy” Kilmister faktisk en karriere i det smått legendariske space-rock bandet Hawkwind. Et band som var omgitt av science-fiction forfattere, kunstnere og masse dop. Lemmy sang og spilte bass på Hawkwinds største hit ”SilverMachine” (1972). Bandets høydepunkter var studioalbumet ”In Search of Space” (1971) og live-albumet ”Space Ritual” (1973).

Og mange år senere ga plateselskapet ut et annet live-opptak fra 1973 med Hawkwind – med den meget ufine tittel ”Bring Me The Head of Yuri Gagarin”.

 

Hawkwind: "In Search of Space", fra 1971. (Foto: (Platecover))

 

Hva var forresten den siste sangen som Lemmy skrev og spilte inn med Hawkwind før han fikk sparken der for dopbruk? Jo, sangen het nettopp ”Motorhead” (1975). Den inneholder forresten en forrykende fiolin-solo. Mer psykedelisk kan det knapt bli!

Men så til saken …

 

Sola i sentrum

I artikkelen ”Could a future ”Grand Solar Minimum” like the Maunder Minimum stop global warming?” (GRL, 2013) tar forfatterne Meehl, Arblaster og Marsh tyren ved hornene. De setter opp et sol-scenario der solflekkene forsvinner i en 40 års periode, og hvor solar totalutstråling (TSI) dumper ned til et nivå 0,25% under siste målte sol-minimum.

Et TSI-dropp på 0,25% er ganske solide saker; mer enn hva de fleste publikasjoner har konkludert om Maunder Minimum. Riktignok er ikke 0,25% fullt så dramatisk som sjokk-publikasjonen fra Shapiro et al 2011, men det er ikke så langt unna. Slik ser TSI-scenariet ut:

 

Modell-scenario for et nytt stort sol-minimum. Maunder Minimum nr 2? (Foto: (Meehl et al, GRL 2012))

 

Enda viktigere enn TSI er imidlertid at den medfølgende reduksjonen i UV- og Ekstrem-UV-stråling fra sola er langt større enn dette, og at – for første gang – kjøres et slikt sol-scenario gjennom en koblet klimamodell som rekker helt opp til 140 km høyde, og som påstås å simulere bra hvordan reduksjon i solar UV påvirker ozonkjemien, stratosfæren og de store sirkulasjonsmønstrene i atmosfæren.  Dette er altså det beste vitenskapen kan klare pr i dag.

Referanse-scenariet er preget av moderat CO2-økning, med en temperaturøkning på 0,18 grader pr tiår. Omtrent som i IPCC4, altså. Tro det eller ei.

Og svaret?

Etter et par tiår med sterkt redusert solaktivitet ligger global temperatur mellom 0,2 og 0,3 grader under referanse-scenariet.

I denne modellen fortsetter altså global temperatur å stige, men betydelig saktere, gjennom det store solminimumet. CO2 vinner altså over sola.

Modellen er veldig tydelig på hvor man etter hvert vil merke den svakere sola best: Det er i Arktis. 

Dersom vi antar at denne klimamodellen har noe for sterk følsomhet for CO2, men at modelleringen av TSI og UV-ozon-atmosfære er riktig, så vil et slikt sol-minimum kunne holde global temperatur flat i noen tiår. (Interne svingninger som ENSO og AMO kommer i tillegg).

 

Det hevdes til stadighet i debatten at et nytt Maunder Minimum vil kunne bringe oss inn i en ny (liten) istid. Jeg ville ikke vært bekymret for det etter denne artikkelen. Men spennende ville det vært, uansett.

 

Mer om sjøisen

Der kom juni-estimatet for volumet av sjøisen i Arktis. Ikke overraskende viser PIOMAS-modellen at det i år er noe mer isvolum i Arktis enn i rekordåret 2012.

 

Sjøisens volum i Arktis, i flg den løpende PIOMAS-modellen. Noe mer i år enn i fjor på samme tid. (Foto: (PIOMAS, Univ Washington))

 

Dagens oppdaterte kurve for isdekkets utstrekning viser også at 2013 sakker etter rekordårene 2007 og 2012. Men som sagt – dette avhenger veldig av om vindsystemene snart begynner å dytte sjøis ut gjennom Framstredet, eller om den får smelte i ro og fred i det indre av Arktis i år. 

 

EUMETSATs kurve for sjøisens utbredelse i Arktis, oppdatert 5. juli. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))

 

 

Her er den offisielle juni-verdien for sjøisens utstrekning i Arktis. Enheten er million km2. (Foto: (NSIDC, USA))

 

Litt om skyer

Det kom mange kommentarer om skyer på de to forrige bloggene, uten at jeg hadde brakt opp temaet. Nå vil det komme veldig mye mer om skyer i IPCC5, og jeg kan som kjent ikke røpe teksten der. Men her er en interessant figur fra den ganske ferske publikasjonen av Eastman & Warren, Journal of Climate 2012.

 

Globale tidsrekker for skydekke over land og hav, primært basert på observasjoner gjort på dagtid fra land og øyer. (Foto: (Eastman & Warren, Journal of Climate, 2012))

 

Merk at denne figuren bare viser skydekke målt på dagtid. I klimasammenheng må man se nærmere på sky-fordeling mellom natt og dag, høye og lave skyer, breddegrad og årstid.

 

Badetemperaturen

Og her er temperaturen (avvik fra normalen) i havoverflaten for Stillehavet og Atlanterhavet 4. juli. Greit å vite både for ferieplanlegging og klimadebatt. 

 

Sea Surface Temperature Anomaly 4. juli for en ganske stor del av kloden. (Foto: (NOAA))

 

Etterord

A propos miljø- og klimadebatt: På ei Motörhead-plate jeg har fra 1991, står det bak på CD-coveret:

”This Album is Ozone Hostile” 

 

Den klassiske utgaven av Motörhead: Fast Eddie Clarke, Lemmy, Philthy Animal Taylor. (Foto: (Wikimedia Commons))

 

 

God sommerhelg. 

 

Powered by Labrador CMS