Det er mye flinke folk rundt om i Norge. I løpet av den siste uken har jeg møtt noen av dem. Jeg har besøkt Geofag ved UiO, møtt NTNU-folk som styrer eksperimenter på Romstasjonen, og vært med på kick-off møtet for Birkeland Center for Space Science i Bergen.

Interessant å høre hvordan geologene i ved UiO nå trenger mer informasjon om andre planeters utvikling for bedre å forstå vår egen klodes geologi, og at man i Trondheim håper å se ringvirkninger fra romstasjonsarbeidet inn mot en rekke ulike samfunnssektorer.

Og når det gjelder det nye Birkeland-senteret i Bergen (som også involverer atmosfære- og romforskere fra bl a UNIS, NTNU og NILU), så er ambisjonen ganske enkelt å få bedre grep om samspillet mellom Jorda og verdensrommet. Birkeland-senteret skal kverne ut fagpublikasjoner, som over tid trolig vil komme til praktisk nytte både innen værvarsling og klimamodellering.

Jorda er ikke bare en passiv mottaker av energi fra rommet: Hver eneste dag sender kloden ut gamma-glimt fra tordenskyene, og det oppstår elektriske utladninger oppe i ionosfæren over tordenskyene. Dessuten pågår hele tiden en ”bytteprosess” mot rommet, der Jorda hver dag samler inn tonnevis med materie fra meteorer som fanges inn og brenner opp, mens det spruter ut ioner langs de magnetiske feltlinjene.

Det var mange interessante diskusjoner og spekulasjoner over kaffekoppene i Bergen. Det kommer nok til å bli enda mer romfysikk i IPCC-6 og IPCC-7, men det er jo en stund til. Nå over til ukens tall og grafer.

Global temperatur

På forrige blogg så vi temperaturfordelingen i Norge i februar.  Her er resten kloden, målt i nedre troposfære fra satellitt:

En kald februar i Europa altså, og desto varmere i Russland/Ukraina og ved Island/Grønland. Det var vel misjonæren Hans Egede som i hine hårde dager sa at når det var kald vinter i Danmark, så var det mild vinter på Grønland, og omvendt.

Global temperatur fortsetter å bevege seg sidelengs. Fortsatt ingen klar vinner i kampen mellom svak solsyklus og økende CO2-innhold:

Aerosolene i stratosfæren

Det fins imidlertid også andre interessante faktorer for klima enn bare sol og CO2, deriblant aerosoler i ulike luftlag. Satellittmålinger har vist at etter meget høye aerosolverdier som følge av det voldsomme utbruddet fra vulkanen Pinatubo i 1991, sank mengden av svovelaerosoler i stratosfæren til et lavmål rundt årtusenskiftet.

Deretter steg aerosolmengden i stratosfæren noe, hvilket har vært en av faktorene som har bidratt til utflatingen av global temperatur. Den ferske artikkelen ”Recent anthropogenic increases in SO2 from Asia have minimal impact on stratospheric aerosol” (Neely et al, GRL 2013) argumenter for at de økte industriutslippene fra land som Kina og India stort sett holder seg nede i troposfæren. Det som primært har bidratt til aerosoløkningen i stratosfæren det siste tiåret, er en rekke mindre vulkanutbrudd i tropene.

Det er særlig laser-målingene fra satellitten Calipso som har gitt detaljert innsikt i stratosfære-støvet. Dette ble presentert allerede i 2011 i artikkelen ”Major influence of tropical volcanic eruptions on the stratospheric aerosol layer during the last decade” (Vernier et al, GRL 2011). 

Vintertemperatur før og nå

Debatten har bølget fram og tilbake her når det gjelder varmen på 1930-tallet i forhold til dagens temperatur i Arktis, Verden og Norge. Siden det særlig har vært snakk om vintertemperatur, så lastet jeg ned midlere (GISS) vintertemperatur (des-jan-feb) for de fem årene 2008-2012 i forhold til perioden 1934-1938. Her er resultatet:

Verden har blitt varmere, ja. Men det var faktisk varmere vintre i noen av våre nærområder den gangen på 1930-tallet, også i følge Jamens Hansen og hans folk på NASA GISS. (I hvert fall hvis jeg klarte å taste inn riktige tall på den interaktive GISS-web-siden).

Snøen som var

Snødekket areal på den nordlige halvkule i februar var litt over normalen. Jeg har ingen spesielle oppfatninger om hva vi kan forvente i mars. Men det knytter seg vesentlig mer spenning til verdiene for april, mai og juni. Tidlig snøsmelting på nordlige halvkule er et tegn på global oppvarming med tilhørende tidlig vår.

Sjøisen snur i nord og sør

Det er den tiden på året da sjøisen når sitt maksimum i nord og minimum i sør. Slik ser iskurven ut i Arktis i dag, flg EUMETSAT:

EUMETSAT istjenesten (som leveres fra norske met.no) har nettopp skiftet fra en satellitt (DMSP F15) til en annen (DMSP F17). Les mer her om hvordan slike satellitt-stafett-vekslinger foregår:

 http://saf.met.no/stories/sic_comparison_SSMIS_vs_SSMI/

I Antarktis ble denne sommeren en av de mest isfylte på mange år. Jeg har tidligere nevnt at analoge satellitt-bilder fra 1960-tallet indikerte veldig mye sjøis i Antarktis. Det kan se ut til at sjøisen rundt Antarktis har kommet seg opp mot det nivået de senere årene.  

Møte ved Mars

Avslutningsvis – det er en viss bekymring for at Mars, eller romsonder som går i bane rundt planeten, skal treffes av en komet om ca halvannet år fra nå. Det kommer vi sikkert tilbake til. 

God helg, med eller uten kommentarer og debatt.