Ny istid? Nei takk!

Høstjevndøgn kom brått i år. Plutselig var det is på bilrutene, og det hang gule blader i trærne. Trekkfugler fløy i plogformasjon over Øyeren på vei sørover da jeg ventet på toget fredag morgen. Sjøisen i Arktis passerte sitt minimum for 2012. Og det var kaldt på Forskningstorget i Oslo lørdag.  

 

Ingen tvil: Det går mot høst. (Foto: T. Wahl)
Ingen tvil: Det går mot høst. (Foto: T. Wahl)

 

Solflekker og spådomskunst

I forkant av den nåværende solflekksyklusen (nr 24), ble det lansert flere prognoser for hvor sterk denne ville bli. Solforskerne var ikke enige med seg selv om denne syklusen ville bli sterkere eller svakere enn den forrige.

Den artikkelen som ser ut til å bli den store vinneren, er Svalgaard, Cliver and Kamide (2005): ”Sunspot cycle 24: Smallest cycle in 100 years?” (GRL, Vol 32).

Artikkelen presenterte en ny metode, basert på målinger av solas magnetfelt (som kan måles indirekte med teleskop fra bakken). Den indikerte at syklus 24 ville toppe seg som den svakeste syklusen på 100 år, med et solflekktall på 75 (pluss/minus 8).

I disse dager er det 8 år siden den artikkelen ble innsendt til GRL, og prognosen synes å være skremmende presis, hva solflekktallet angår. Med målinger også for 2005 og 2006, så indikerte algoritmen et solflekkmaksimum på ca 70. Og det er nok der vi kommer til å havne. 

 

Her er oppdatert solflekk-prognose som nylig kom fra NASA. Men akkurat dette max-nivået var det andre som varslet om allerede for 8 år siden. (Foto: (Hathaway / NASA MSFC))
Her er oppdatert solflekk-prognose som nylig kom fra NASA. Men akkurat dette max-nivået var det andre som varslet om allerede for 8 år siden. (Foto: (Hathaway / NASA MSFC))

 

Hva hvis solflekkene forsvinner?

Men det er noe annet som er i ferd med å skje, også. Rett etter andre verdenskrig startet man med rutinemessige målinger av radiostøyen fra sola (F10.7). Gjennom de neste solsyklusene syntes verdiene for midlere antall solflekker og F10.7 radiostøy å følge hverandre meget tett. Men nå i den senere tid ser det ut til at solflekktallet faller raskere enn radiostøyen. Hmmm.

De minste solflekkene er i ferd med å forsvinne fra solskiva, og kanskje forsvinner de store flekkene også i et slags ”moderne” Maunder Minimum i løpet av et tiår eller tre? Men selv om solflekktallet skulle gå til null, så vil det fortsatt være en 22 års syklus i solas magnetfelt, som vil vise seg både i radiostøyen og i mengden kosmisk stråling som treffer Jorda.

Og da kommer vi til et helt sentralt punkt i klimadebatten: Kan vi egentlig stole på solflekktallet som noen troverdig parameter for solas innvirkning på global temperatur? Hvor viktig er det egentlig at vi i romalderen har hatt et ”Modern Grand Maximum” når det gjelder antall solflekker? Og hvor mye av ansvaret hadde solas Spører Minimum, Maunder Minimum og Dalton Minimum for temperaturen og isutbredelsen under den lille istiden?

Og når man først skal slakte hellige kuer: Førsteforfatter Svalgaard i solprognose-artikkelen som jeg nevnte innledningsvis, hevder hardnakket at selve tellemåten for solflekker har endret seg over tid – at det har gått ”inflasjon” i solflekktallet etter hvert som nye teleskoper og observatører har kommet til. En konsekvens er i så fall at det egentlig ikke har vært noe moderne Grand Maximum for solaktiviteten. Mens Maunder Minimum består.

Men slett ikke alle solforskere er enige med Svalgaard i dette. I den store artikkelen ”A History of Solar Activity over Millennia” av Ilya Usoskin (2008) framføres argumenter for at solaktiviteten i andre halvdel av 1900-tallet var svært høy. Samtidig må man være forsiktig med å bruke Carbon14 eller Beryllium10 som sannhetsvitner for solaktiviteten etter andre verdenskrig, pga alle prøvesprengningene av atombomber.

Selv er jeg ikke ”inside” blant solflekktellerne, så vi får la spørsmålet henge i luften. Det skal holdes flere solflekk-workshoper i 2012 og 2013 for å avklare saken. IPCC5 må imidlertid gå i trykken før siste ord er sagt om den saken. Her er mer om solflekkene:

http://ssnworkshop.wikia.com/wiki/Presentations_2

 

Sjøisen i Arktis

 

Nå er det offisielt: Bunnpunktet for sjøisens utbredelse i 2012 er passert. Det ble en solid rekord i år. (Enhet: million km2) (Foto: (NOAA NSIDC))
Nå er det offisielt: Bunnpunktet for sjøisens utbredelse i 2012 er passert. Det ble en solid rekord i år. (Enhet: million km2) (Foto: (NOAA NSIDC))

 

 

Her er sjøisens utbredelse ved høstjevndøgn. Så spørs det hva dette vil bety for jetstrømmen og været på den nordlige halvkule resten av året. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))
Her er sjøisens utbredelse ved høstjevndøgn. Så spørs det hva dette vil bety for jetstrømmen og været på den nordlige halvkule resten av året. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))

 

Lenge til neste istid

Ingen istider er identiske, og over meget lang tid endrer jo både kontinentenes plassering og solas gjennomsnittlige utstråling seg. Men en ting som man mener at de senere istider har felles, er at når solinnstrålingen om sommeren ved ca 65 grader N faller lavt nok, så forblir store områder i Europa, Russland og Nord-Amerika snødekket gjennom sommeren, og sjøisens utbredelse krabber langt sørover. Hovedårsaken til denne endringen i solinnstråling i nordområdene, er langsomme geometriske endringer i jordas bane rundt sola (Milankovitch-sykluser). 

Vi er så heldige at vi lever i en mellomistid. Men som mange vet, så er det flere tusen år siden solinnstrålingen på våre breddegrader nådde topp-punktet i denne mellomistiden. Rent geometrisk har innstrålingen på nordlige breddegrader falt siden lenge før egypterne begynte å bygge pyramider (mens utstrålingen fra sola har variert noe underveis). 

Da sola hadde noen særdeles svake århundrer etter at Norgesveldet var på sitt største, så falt temperaturen på den nordlige halvkule ned til nivåer som gjorde at isbreene her vokste faretruende. Vi fikk den lille istiden her i nord. Deretter tok både sola, og etter hvert industrien, tak i saken. Og varmere ble det.

Det sies i blant i klimadebatter at innstrålingen her i nord vil fortsette å synke, og at en ny istid derfor ikke er langt unna. Men ser man på Milankovitch-kurvene, så ser man at innstrålingen nå er på et midlertidig bunnpunkt. Om 5000 år vil solinnstrålingen her i nord ha økt litt igjen:

 

Sol-innstrålingen ved 65oN ved sommersolverv har falt i flere tusen år. Men nå er bunnen nådd i denne omgang, og det synes å være meget langt fram til neste istid. (Enhet: W pr m2) (Foto: (Wikimedia Commons))
Sol-innstrålingen ved 65oN ved sommersolverv har falt i flere tusen år. Men nå er bunnen nådd i denne omgang, og det synes å være meget langt fram til neste istid. (Enhet: W pr m2) (Foto: (Wikimedia Commons))

 

Vi opplever altså nå (geometrisk sett) den laveste solinnstrålingen ved 65 grader N som kloden vår kommer til å oppleve på nærmere 50 000 år. Samtidig har Jorda det siste tiåret vært varmere enn på flere århundrer, enten vi nå måler global lufttemperatur, havoverflatetemperatur, havnivå, isbreer eller sjøis.

Nei, glem alt snakket om at en ny istid lusker rundt gatehjørnene hvis sola får et nytt Maunder Minimum nå. Denne mellomistiden har nok kommet for å bli - lenge!

Så våre utslipp av drivhusgasser bringer oss nok trygt igjennom den ”dumpa” i solinnstråling som vi nå opplever. Slik det ser ut ved et raskt blikk på Milankovitch-syklusen og solsyklusen, så kunne vi knapt nok valgt et bedre tidspunkt å fyre opp på enn akkurat nå.

Men en helt annen ting er hvor varmt det kommer til å bli hvis vi fortsetter å fyre på denne måten. Alt med måte …

 

El Ninjo på vikende front

 

Prognosen fra det europeiske værvarslingssenteret ECMWF (røde punkter) har brått skiftet oppfatning: Det blir knapt nok noen El Ninjo i det hele tatt i Stillehavet i høst. (Sorte punkter er observasjoner). (Foto: (IRI / ECMWF))
Prognosen fra det europeiske værvarslingssenteret ECMWF (røde punkter) har brått skiftet oppfatning: Det blir knapt nok noen El Ninjo i det hele tatt i Stillehavet i høst. (Sorte punkter er observasjoner). (Foto: (IRI / ECMWF))

 

 

No ser eg atter slike fjell og dalar …

 

Kalenderen viser 22. september, og mye snø har allerede lagt seg i fjellet på Vestlandet i følge dette satellittbildet. (Foto: (NASA Terra MODIS).)
Kalenderen viser 22. september, og mye snø har allerede lagt seg i fjellet på Vestlandet i følge dette satellittbildet. (Foto: (NASA Terra MODIS).)

 

Powered by Labrador CMS