Som noen kanskje har registrert, startet uken med pressekonferanse hos Norsk Polarinstitutt i Tromsø mandag. Og det var ekte interesse fra media for is-satellitten – med både aviser, radio og TV. Slett ikke dårlig. Isforskerne venter nå spent på oppskytning av CryoSat-2. Men som en veteran i bransjen sa – det er ikke bare-bare å lære seg en helt ny måte å måle på. Behovet er stort for unge, sultne og dyktige doktorgradsstudenter som kan starte karrieren sin med analyse av banebrytende satellittmålinger av noe som virkelig angår Norge. Heldigvis har Forskningsrådet kommet opp med noen stipendiat-stillinger knyttet til ESAs forskningssatellitter de siste par årene.

Første målinger fra SMOS

Mens vi fortsatt venter på CryoSat-2, så offentliggjorde ESA de første offisielle, kalibrerte bildene fra en annen forskningssatellitt. SMOS – Soil Moisture and Ocean Salinity mission - ble skutt opp 2 november i fjor. Det blå-gule bildet her fra Skandinavia ser kanskje ikke så imponerende ut, men dette er faktisk Jorda sett med helt nye øyne! I mikrobølgeområdet på det såkalte L-båndet finnes nemlig et lite vindu der det ikke skal være verken GPS-signaler, radarer eller satcom-signaler. Og i det vinduet ”lytter ” eller ”ser” SMOS etter Jordas naturlige utstråling (”brightness temperature”) på denne meget lange bølgelengden (21 cm).

SMOS måler med tre antenner samtidig, og målet er å kunne utlede jordfuktighet på land og saltholdighet i havoverflaten. Der er man ikke enda, men rene, kalibrerte signaler er en forutsetning og en meget god begynnelse. Vi venter i spenning.

NASAs globale hauk

Ellers er NASA nå i ferd med å ta i bruk kjempe-UAV’er for vitenskapelige målinger. Global Hawk fløy sine første militære oppdrag over Afghanistan allerede høsten 2001. Digre fjernstyrte fly som dette er i ferd med å revolusjonere amerikansk krigføring, og nå kommer de på forskningsfronten. På sikt vil det bli meget spennende å se i hvilken grad Global Hawk og dens etterkommere vil ta opp kampen mot satellittene som plattform for geofysiske og astronomiske målinger. I første omgang er dette en uovertruffen plattform for in-situ målinger i stratosfæren og for detaljert jordobservasjon. Det var forresten Global Hawk’er på vingene over Haiti like etter jordskjelvet der, også.

Og så … klimadebatten

For øvrig: Hadley-senteret var sistemann i mål med sin globale januar-temperatur. Mest interessant er at mens satellittmålingene (både UAH og RSS) viste at vi hadde tidenes varmeste januar måned, så har bakkemålingene plassert januar 2010 på henholdsvis andreplass (NASA GISS), fjerdeplass (NOAA) og sjetteplass (Hadley).

Ellers i disse vinter-OL-tider, så er isen i Polhavet i ferd med å runde svingen. Tidspunktet for årets maksimale isutbredelse passeres snart. Det er ikke rekordlite is, men 2010 synes så langt å styrke trenden om minkende is i Polhavet, også på vinterstid. Men nå må jeg ut og måke snø – selv om det ligger an til å bli tidenes nest varmeste februar måned. I hvert fall målt fra satellitt.