Ææætssschhjooo! Men innimellom hostekulene her hjemme har jeg fulgt litt med på oljeutslippet i Mexicogolfen. Og siden de basillene eller virusene som har gått løs på meg neppe smitter gjennom Internett, så prøver jeg meg på en blogg.

Amerikanske og europeiske satellitter

For midt oppi all elendigheten med olje som skyller inn mot strendene i Louisiana og Florida, så er det godt å se at et fagfelt som jeg selv har vært med på å bringe fra grunnforskning til anvendelser, virkelig kommer til nytte. Både amerikanske og europeiske satellitter har vært i sving over Mexicogolfen, for å kartlegge utslippet og hjelpe til i utarbeidelsen av prognoser.

Optisk og radar

Det er to typer fjernmålingsinstrumenter som er i sving på satellittene i disse dager – optiske havfargeinstrumenter og avbildende radar. Optiske havfargeinstrumenter fins både på NASAs satellitter Terra og Aqua, og på ESAs Envisat. Når det gjelder radarbilder (som kan se gjennom skyene og om natten) er amerikanerne i disse dager avhengig av miljøsatellitthjelp fra Canada eller Europa. Så sant de da ikke mobiliserer sine egne militære radarsatellitter for hjemlig bruk. Det ryktes at de har noen slike, men bilder derfra vil neppe figurere i pressen. ESAs Envisat er for øvrig den eneste satellitten i bane som har både et havfargeinstrument og et radarbildeinstrument.

Havbølger, solglitter og radarrefleksjon

Optiske havfargeinstrumenter skal i utgangspunktet kunne se oljen pga dens mørkere farge i sjøen. Men det er en annen effekt som også virker inn: Det er velkjent at olje demper bølger på havoverflaten. Dersom vinden og solvinkelen er gunstig, vil såkalt solglitter kunne gi oljen en svært tydelig signatur. Hvorvidt oljeflekken da framstår som lysere eller mørkere enn sjøen, avhenger av solvinkel og vind.

Det er i prinsippet den samme effekten som benyttes når man leter etter oljesøl med radarsatellitt, men da har man full kontroll på belysningsvinkelen. Radaren i satellitten lager sin egen stråling som sendes på skrå ned mot havet. Dersom det et noe vind i området, så er det krusninger på havoverflaten, og havet framstår som grått i radarbildet. Og hvis det er olje tilstede, så dempes disse overflatebølgene, og oljen framstår som sort, fordi ikke noe radarsignal sendes på skrå tilbake til satellitten. Den oljeglatte havoverflaten sender all radarstrålingene videre ut i rommet, bort fra satellitten.

Norge langt framme

Det norske firmaet Kongsberg Satellite Services (KSAT) i Tromsø er i dag den ledende aktøren for levering av oljesølovervåkning fra satellitt til europeiske miljømyndigheter. Dette er et resultat av mangeårig arbeid fra norske forskere, og god offentlig og privat samhandling om et viktig miljøtema. Men Mexicogolfen ligger fortsatt langt utenfor ansvarsområdet til KSAT og det norske Kystverket, selv om de norske havområdene vokste betydelig sist uke etter avtalen med Russland.

“Oppe i det blå”

Da vi holdt på med utprøvingen av den første europeiske radarsatellitten ERS-1 tidlig på 1990-tallet, skrev jeg sangen ”Oppe i det blå”, som blant annet handler om satellittovervåkning av oljesøl. Her er den i en rocka versjon fra den gangen:

    “Jeg sitter og ser på bilder / fra satellitter
    som svever der oppe / rundt og rundt …”

 home.online.no/~tewah/Oppe_i_det_blaa.mp3

Røyksignaler fra en rigg i nød

Men det aller første satellittbildet av katastrofen i Mexicogolfen kom fra en værsatellitt. Allerede 21 april kunne den amerikanske værvarslingen NOAA se røyken fra eksplosjonen og brannen på oljeplattformen.