Vi får gjøre oss ferdig med stormen “Berit” i dag. Selvsagt er det samspillet mellom sol, måne, lufttrykk og vind som skiller den ene stormfloen fra den andre. Og lokalt kommer bølgene på toppen og herjer med infrastrukturen. Men i et lengre perspektiv er spørsmålet om sårbarheten endres noen steder i Norge pga kampen mellom landhevingen (etter istiden) og havnivåstigningen (i en varmere verden). 

Landhevingen og havnivået

Det er mye god info om dette temaet på web-sidene til Statens Kartverk. Enkelt sagt er  budskapet at mesteparten av Norge fortsatt stiger raskere enn havet. Men det er grunn til å reflektere litt over kartet nedenfor. “Berit” herjet mest ved Værøy i Lofoten. Og det er et sted som på noen tiårs sikt nok kan bli noe mer utsatt for stormflo på grunn av havnivåstigningen. I likhet med SørVest-Landet. Men for all del - det er ikke hvert år en “Berit” kommer på besøk for å knuse brygger og rekorder.

Av tyngdefelt-messige grunner vil nok ikke havnivåstigningen “ta av” utenfor Norge før isen i Vest-Antarktis kommer i spill for alvor. I den anledning kan nevnes den rykende ferske artikkelen til Pagani, Hubel et al i Science, hvor man mener å fastslå at for meeeget lenge siden havnet et tidvis isfritt Antarktis under dagens (nesten) evige is da CO2-nivet på kloden sank under 600 ppm.

Det er et godt stykke igjen opp til det CO2-nivået, og is er trege saker. Men det er neppe tvil om at kommuneingeniører på Værøy, Bergen, Stavanger, Egersund og Kristiansand må ha kampen mellom havnivå og landheving i bakhodet når de planlegger for de neste 50 - 100 årene. Men usikkerheten er fortsatt stor, slik det også vises på prognosene for fremtidig havnivå på Kartverkets sider:

www.statkarthavniva.no/index.php

Klimasensitiviteten

Så til dagens hovedtema. Når vi får presentert en målekurve, så har vi alle en tendens til å se det vi ønsker å se. Et velkjent eksempel på ulik tolkning/vektlegging av samme datasett, er f eks:

• CO2-skeptikere har “sett” at global temperatur har flatet ut, samtidig som både CO2-utslipp og CO2-nivå har økt betydelig de senere årene.
• Mens IPCC-skolen har “sett” at global temperatur har fortsatt å ligge høyt tross svak sol og mange La Nina’er i den samme perioden.

Den ferske Science-artikkelen fra Schmittner et al  om Jordas klimasensitivitet, har vært debattert opp og ned de siste ukene, og har tydeliggjort hvor forskjellig mennesker kan tolke en og samme kurve:

• Skeptikere har påpekt at resultatene til Schmittner et al utelukker muligheten for ekstremt høy klimasensitivitet (som mange alarmister fokuserte på ved fremleggelsen av IPCC4).
• Mens IPCC-skolen ser Schmittner et al som nok et bevis for at de meget lave verdiene for klimasensitivitet som Christy, Spencer og Lindzen har forfektet, ikke er troverdige.

Felles for oss alle er at vi  -  av hensyn til Jordkloden og dens beboere  -  håper på at Schmittner et al er riktigere enn IPCC4. For hvis klimasensitiviteten “bare” er på 2-tallet, så behøver ikke kloden gå helt over styr med det første. Vi får bedre tid til å tenke oss om, og finne nye måter å forsyne verden med energi på.   

Alle er også enige om at Schmittner-artikkelen er et meget verdifullt bidrag, som vil kunne følges opp med tilsvarende studier basert på andre klimamodeller og andre rekonstruksjoner for temperaturen under istiden.

Men det har også blitt rullet fram en del tungt faglig skyts mot Schmittner et al. Slik det skal være i vitenskapen. Så selv om jeg personlig likte resultatet til Schmittner et al, så har nok ikke klima-røyken lettet enda. Jeg tror nok jeg vil fortsette å skrive noen flere blogger …