Der forsvant snøen på Nedre Romerike. Folk jeg kjenner synes at ESA og NASA bør skyte opp noen satellitter som kan overvåke is og holke på småveier, sykkelstier og fortauer. Men i påvente av det, så får vi nøye oss med hva satellittene har målt i litt større skala.

Sjøis

Sjøisen på den nordlige halvkule i november endte som den tredje laveste november-registreringen.

I skrivende stund er det uvanlig lite is i Karahavet og nordøst i Barentshavet. Det går ganske tregt i Hudson Bay også, men ikke så ekstremt som i fjor.

Smeltingen går til gjengjeld litt senere enn vanlig i Sørishavet i disse dager. Nå midt i desember er vi temmelig nær normalverdien for isdekket sett globalt. I denne sammenheng er det viktig å huske at det bare er i nord at klimamodellene har spådd noen vesentlig reduksjon i sjøisen for de første tiårene.

Atmosfære

NOAA (bakkemålinger), UAH og RSS (satellittmålinger) og værballongene har nå rapportert inn, og november måned er dermed inkludert i estimatene for årets globale temperatur. Etter 11 måneder er tallene for 2011 så langt (plassering / antall år) som følger:

• UAH: 9 / 33
• RSS: 12 / 33
• Værballongene: 9 / 54
• NOAA NCDC: 11 / 132

Til å være et år som startet med en stor La Nina og som avsluttes med en liten La Nina, så er dette temmelig varmt.

På bloggen her tredje nyttårsdag tippet jeg og noen av leserne at 2011 ville havne på en plass mellom 10 og 15. Det blir ikke mye bom.

Varmere eller kaldere på Svalbard?

Og når vi snakker om langtidsvarsler: Met.no har truffet bra så langt med sin prognose om en mild høst og vinter i Norge. I går kom langtidsprognosen for januar, februar og mars. Varmere enn normalt i den perioden, også. Ikke minst på Svalbard.

For Svalbard dukket det også opp et annet virkelig langt langtidsvarsel her om dagen. Jan-Erik Solheim, Kjell Stordahl og Ole Humlum (SSH) er ute med en ny publikasjon, denne gang i Advances in Meteorology. Artikkelen er kalt ”Solar activity and Svalbard temperatures”, og utdyper et interessant tema som særlig Solheim har jobbet med noen år: Det synes nemlig å være en sammenheng mellom lengden på en solsyklus, og lufttemperaturen i den atlantiske delen av Nord-Europa det påfølgende tiåret.

Artikkelen påpeker meget sterk korrelasjon når det gjelder solsyklusens lengde og temperaturen på Svalbard, i særlig grad for vintertemperaturen og årsmiddelet. På basis av dette og den meget lange solsyklus 23 som ble avsluttet for tre år siden, spår artikkelen 6 grader lavere vintertemperatur på Svalbard for perioden som startet i 2009.

To meget testbare prognoser altså, om enn med forskjellig tidshorisont. Hvis met.no treffer riktig denne vinteren, så vil SSH få mye å hente igjen i årene framover. Det må uansett nevnes her at virkningen av CO2-økningen er nødt til å påvirke statistikken deres.

NorESM og Svalbard

Den tredje langtidsprognosen kom her om dagen fra den norske klimamodellen NorESM i Bergen. Den har nylig levert 62 TByte med modellkjøringer til analysene som skal gjøres for IPCC5. Beregningene tok 252 dager på supercomputer.

I år 2100 kommer det til å bli veldig mye varmere på Svalbard, i følge modellen. Særlig øst på øygruppa.

Skyer

Det ligger mange interessante foredrag der ute på nettet. Skulle man hørt på alle sammen, så ville man knapt fått tid til noen annet. Men jeg unnet meg i hvert fall å høre på foredraget om skyer og klima som Graeme L. Stephens (NASA JPL) holdt på AGU-konferansen nylig. Stephens er en av hovedpersonene bak NASAs satellitt CloudSat, som utforsker skyenes indre ved hjelp av radar.

Stephens framstod ganske ydmyk når det gjelder vår (manglende) forståelse av hva som befinner seg og foregår inne i skyene. Men han var krystallklar på at skydekket ikke bare kan avledes fra global temperatur, og han registrerte rolig at det fins flinke folk og modellmakere som argumenter for henholdsvis positiv, negativ og ingen feedback fra skyene når CO2-innholdet øker. Stephens ønsker mer måling og grunnforskning før han kaster seg inn i en debatt om nøyaktig hvor stor er Jordas klimasensitivitet for dobling av CO2 i vår tid.

Et interessant poeng fra Stephens er at de numeriske modellene av atmosfæren gir for mye lett regn. Den totale nedbørsmengden varsles ganske korrekt, men i virkelighetens verden regner det kortere og mer intenst enn hva modellene gir.

Og selvsagt skrøt Stephens av CloudSat. Han viste eksempler på hvordan værmodeller har godt av å ”strammes opp” med sky-målinger fra CloudSat når satellitten passerer. Og langt der framme kommer ESAs satellitt EarthCARE for å overta.

Microsoft redder romfarten?

Jeg har sagt det før – det er et tankekors at dagens bæreraketter ikke er noe særlig bedre enn da jeg var guttunge. Det er fryktelig tungt og dyrt å stige rett til værs, enten man nå bruker fast eller flytende drivstoff.

Ideen om å bruke et fly som et gjenbrukbart første trinn i romrakett er gammel. Den lille Pegasus-raketten som NASA bruker en gang i blant til oppskytning av små satellitter fungerer slik. Også Virgin Galactic bruker et slikt konsept, men det er bare for å sende romturister opp og ned, ikke for å gå inn i bane.

Den ”andre” Microsoft-grunderen, Paul G. Allen, har lenge interessert seg for romfart. Han har tidligere bladd opp penger til innkjøp av gamle Jimi Hendrix-gitarer til museet i Seattle, til et digert radioteleskop i California, og til oppstarten av Scaled Composites. Nyeste derfra er Stratolaunch Systems, som nylig avduket sine planer.

116 meter vingespenn og 6 digre jetmotorer skal beistet ha. Da begynner det å hjelpe litt. Og med en Falcon-rakett fra SpaceX hengende under flyet, skal satellitter på 6 tonn kunne sendes opp i lav jordbane på denne måten. Og nye muligheter åpner seg for romturisme når Virgin Galactic før 2020 har alminneliggjort enkle turer opp og ned.

Dette var det virkelig schwung over.