Mens det forrige uke var solsykluser og hav/klima-svingninger som var tema, så har de siste dagenes toglektyre på strekningen Nerdrum - Skøyen handlet om drivhusgasser og aerosoler. Nærmere bestemt en fersk publikasjon med nordmenn i førersetet:

Skeie, Berntsen, Myhre, Tanaka, Kvalevåg, Hoyle: ”Anthropogenic radiative forcing time series from pre-industrial times until 2010” (Atmos. Chem. Phys 11, 2011).

Og la det være sagt med en gang:

• Dette var interessant lesing.
• ”Konsensus” er tilbake for fullt, klar til å ta opp kampen mot solflekker, ENSO og AMO.

Rom-Europa i fokus

Men først i dag litt om hardware-siden av romvirksomheten. ESA hadde altså en meget vellykket oppskytning med sin nye, lille bærerakett Vega for et par uker siden. Her var det den italienske ”disko-kulen” LARES som ble sendt opp til 1450 km banehøyde. En satellitt spesiallaget for refleksjon av laser-lys, og som skal brukes for langtidsmålinger av tyngdefeltet og atmosfærens tetthet langt der ute. Det kommer nemlig til å ta maaaange år før den satellitten faller ned.

Gratulasjoner går også til våre franske rom-kollegaer, som i desember sendte opp sin nye halvkommersielle fotosatellitt Pleiades-1. De første bildene som ble offentliggjort, hadde imponerende kvalitet. Jeg kan huske en tid hvor det ville vært strengt forbudt å offentliggjøre bilder tatt fra verdensrommet med en slik kvalitet:

I løpet av sommeren skal ESA gjennomføre tre viktige satellittoppskytninger:

• MSG-3, som er en geostasjonær værsatellitt, og gir nesten kontinuerlige bilder av skydekke, sandstormer og eventuelle vulkanutbrudd.
• MetOp-B, som er en værsatellitt i polar bane, meget viktig for numerisk værvarsling og nordområdene.
• Swarm, som er en flokk med tre forskningssatellitter, laget for å kartlegge Jordas magnetfelt og hvordan det endrer seg.

Så det blir et spennende år i denne bransjen. Det er også norske skattebetaleres penger som skal skytes opp her. 

NASA: Planer vs. penger

NASAs nye budsjettforslag har som vanlig blitt gjenstand for finlesing og tolkning i mange land. Overskridelsene på det gigantiske James Webb Space Telescope fortsetter å skape problemer, og i tillegg vil jo gjerne NASA komme i gang for alvor med bygging av den nye store bæreraketten og romkapselen for astronauter. For å spare penger, trekker NASA seg nå ut av flere planlagte fellesprosjekter med ESA, bl a innen Mars-utforskning og kosmologi. Sånn er livet. 

Når det gjelder klima(debatten), så står NASA fortsatt ved sine langsiktige planer om å bygge en ICESat-2, som skal kunne overta etter ESAs CryoSat når det gjelder endringsmålinger av sjøisens tykkelse, og dessuten måle høyden av trærne i verdens skoger. Og sammen med DLR i Tyskland vil NASA bygge og skyte opp et nytt par av tyngdefeltsatellittene GRACE.

Og så har altså US Air Force banket i bordet og sagt at USA nå trenger en ny satellitt i Lagrange-punkt L1 for å måle solvinden og varsle romværet for de viktige satellittene som går i bane rundt Jorda. Så nå går NOAA og NASA i gang med å pusse opp Deep Space Climate Observatory (DSCOVR, aka ”Triana” aka “GoreSat”), som lenge har stått på lager over there. Air Force betaler altså oppskytningen for operative formål, mens CO2-tilhengere og CO2-motstandere i Kongressen fortsatt krangler om satellitten noen gang bør skytes opp for klimaforskning!

Men NASAs vei fram til en bemannet forskningsstasjon på Månen, eller astronauter på Mars, synes meget lang med årets budsjettforslag. Så i første omgang får vi håpe at den råtøffe amerikanske ”SkyCrane” vil klare å landsette roveren ”Curiosity” på Mars senere i år. Alt går foreløpig bra på den ferden, som startet i slutten av november.

Nedtur i februar?

For meg som påstår at verden egentlig blir varmere, er det nå bare å stålsette seg før februar-tallene kommer fra UAH og RSS sine satellittalgoritmer. Mens det synes å være tidlig vår i luften her hjemme, har global temperatur i nedre troposfære den siste halvannen uken gått inn i et kamikaze-stup. Dette kan resultere i den kaldeste februar for kloden vår på temmelig lenge.

Hmmm, men dette kan da umulig fortsette? Nei, for både altimeter-havnivået, varmemålinger i havet og overflatetemperaturen i området Nino3.4 er definitivt på vei opp. Prognosene tilsier at Stillehavet vil være i meget nøytral ENSO-modus tidlig på sommeren. Deretter vet ingen hva høsten vil bringe. Prognosene spriker.

Og så … det antropogene strålingspådrivet

Skeie, Berntsen, Myhre et al har altså publisert en lang artikkel med et meget ambisiøst formål: Å beskrive hvordan antropogene utslipp av drivhusgasser og aerosoler, samt landskapsendringer, har påvirket klimapådrivet her på Jorda siden 1750.

En viktig presisering som forfatterne gjør innledningsvis, er at man ikke bare må se på hva som var situasjonen i 1750 og hva den er nå. Skal man kunne forstå klimautviklingen, må man også vite hvordan pådrivet har endret seg underveis i denne perioden.

(Som en avsporing kan nevnes at dette gjelder også for sola – det er ikke nødvendigvis riktig å si at IPCC4 bare ga sola æren for 7 % av oppvarmingen fra 1750 til 2005, selv om dette var økningen som IPCC4 estimerte i TSI fra 1750 til 2005).

For å gjøre en lang historie kort: Skeie et al. finner, etter gransking og modellering av all verdens atmosfæremålinger, utslippsestimater, siktmålinger, iskjerneprøver, osv at:

• Det antropogene pådrivet vokste ganske lite fra 1850 til 1945.
• Det antropogene pådrivet gikk litt ned fra ca 1945 til 1970.
• Det antropogene pådrivet har økt kraftig (og øker) etter 1970.

Årsaken til at mye menneskelig aktivitet produserte temmelig lite klimapådriv fram til ca 1970, er at nedkjølende svovelholdige utslipp, samt økt albedo i områder hvor skogen ble hugget, i perioder har overvunnet den oppvarmende effekten fra klimagasser og sot.

Artikkelen samler en rekke interessante målekurver som viser ”dimming” og ”brightening” av sollyset ulike steder i verden. I et klimaperspektiv er det slett ikke uten betydning hvor i verden man slipper ut aerosoler.  

Når det gjelder aerosolenes rolle, så estimeres både den direkte effekten, samt indirekte effekter på skyenes albedo og levetid. Ikke alt av dette er eksakt vitenskap, men det er state-of-the art. Og mer kan man ikke forlange av folk, så lenge de understreker usikkerhetene. Skyene er og blir det største usikkerhetsmomentet.

En rask filosofering over denne publikasjonen, i forhold til forrige helgs blogg, gir noen interessante diskusjonsmomenter, som foreløpig får stå for min egen regning:

- Denne nye artikkelen ”dekonstruerer” nesten Atlantic Multidecadal Oscillation (AMO) som en viktig klimasvingning.

- I stedet framstår den lave globale temperaturperioden i årene 1945-1975 som en noe tilfeldig kombinasjon av vulkanutbruddet på Mt Agung (1963), redusert antropogent klimapådriv etter 1945, og den ganske svake og lange solsyklus nr 20 (1964 – 1976).

- Og de lave temperaturene rundt forrige århundreskifte kan da kobles til de svake solsyklusene nr 12, 13 og 14, samt vulkansk aktivitet i tropene som det store Krakatau-utbruddet (1883).

- Mens temperaturstigningen fram mot andre verdenskrig kan knyttes til økt solaktivitet, fravær av store vulkanutbrudd, samt et beskjedent positivt antropogent pådriv. Legg gjerne til en indre AMO i Atlanteren også, men med mindre amplitude enn antydet på bloggen for en uke siden.

Lyder dette kjent? Ja, det er en oppdatert versjon av ”konsensus” fra IPCC4. Men enda bedre underbygget.

For klodens fremtid følger det en god og en dårlig nyhet fra dette:

- Den gode er at man trolig må tillegge sola noe mer betydning for å ha løftet kloden ut av den lille istiden og for å ha dratt oppvarmingen fram til andre verdenskrigen. Det betyr at noen svake solsykluser framover nå vil kunne bremse brukbart.

- Den dårlige nyheten er at det kan komme til å bli veldig varmt på sikt. Veldig varmt. Sorry - håper jeg tar feil.

Oppsummering

Klimadebatten er ikke over. Men hvis jeg skal dømme i dag, så blir konklusjonen at solas, aerosolenes og drivhusgassenes rolle er styrket. Mens amplituden på AMO har krympet betydelig i løpet av bare en uke. Så ting skjer. Og det blir ikke bare enkelt for IPCC5 å veie mellom de forskjellige publikasjonene. 

Uansett er det moro at det er norske forskere som nå står i fronten internasjonalt, både når det gjelder regionale sol-baserte klimaprognoser og aerosoler/klimagassers betydning for klimapådriv. Heia Norge!