Det er for jævlig med heldags ESA-møter i Paris på fredager. Mens folk hjemme kan starte helgen tidlig, så blir jeg sittende på Orly og skrive blogg, og med flytur og flytog og taxi, så er klokka 23:58 når man omsider kommer hjem. Denne gangen var den forresten godt over midnatt “due to late arriving aircraft”. Snø i Europa.

Men noen ESA-møter er mer givende enn andre. Denne uken har nemlig flere av programstyrene i ESA hatt sine første møter etter ministerkonferansen, og det er nå detaljene avgjøres. Hvilke konkrete oppgaver skal industri og institutter få barke løs på, gitt de pengene som ble lagt på bordet i Napoli? Det er nå og i ukene framover at kortene legges for de neste 3 – 4 årene for de små landene, så det er nå de gode ideene må spilles inn i arbeidsprogrammet. Det er en ytterst meningsfull jobb.

I ESA-programmet for romovervåkning (SSA = Space Situational Awareness), hvor jeg er nestformann, har det kommet inn flere nye land siden sist. Alle de nordiske landene er nå med (Danmark og Sverige manglet i forrige periode), og dermed vil romvær/nordlys-aktivitet få mer fokus. Likeledes kan de store EISCAT-radarene nord i Skandinavia og på Svalbard nå få en større synbarhet og rolle i ESA.

Generelt vil det i ESAs SSA-program de neste årene være mer fokus på romvær og farlige asteroider, enn på overvåkning av romtrafikken. Hvorfor det? Vel, la oss si det slik: Det er lettere for europeiske stater å samarbeide om romvær og trusler mot hele kloden, enn om sporing av all romtrafikk. Det finnes nemlig militære satellitter i bane som eierne (enkeltnasjoner) helst ikke ønsker at andre skal vite hvor er. Romvirksomhet er fortsatt ”high politics”, og det er ikke alltid de store landene velger å bruke ESA som forum for å samarbeide.

Og ellers i Paris?

På naborommet i ESA HQ hadde programstyret for jordobservasjonsprogrammet sitt møte torsdag og fredag. Mine kolleger kunne fortelle om tøffe tak der også – når det gjelder forskningen. Mens for værsatellittene er det bare fryd og gammen: Meteosat-10 er på plass der den skal være i geostasjonær bane, de aller fleste instrumentene på nylig oppskutte Metop-B er nå operative i polbane, og programmet for utvikling av neste generasjon polare værsatellitter ble fullfinansiert på ESA ministerkonferansen i november. Så Europa er i hvert fall enig om en ting: Vær er viktig!

Det nye havnivået

Jeg annonserte i forrige blogg at helt nye altimetermålinger av havnivå var like rundt hjørnet, og i går kom nye presisjonsdata t.o.m. august. Som ventet løftet havflaten seg noe i oppkjøringen til den bittelille El Ninjo (som så vidt klarte å krabbe over grenseverdien +0,5) i Stillehavet i høst.

Trenden etter re-prosesseringen av alle dataene fra satellitt Jason-2 er fortsatt ca 3 millimeter pr år. Verdien er litt over 3,0 når jordskorpens endringer (Glacial isostatic adjustment – GIA) inkluderes, og litt under 3,0 hvis man neglisjerer GIA. Ingen stor overraskelse. Så la oss si 3 millimeter pr år. Ingen tegn til 4-tallet foreløpig, uansett hva Rahmstorf et al sier. 

Fortsatt synes havnivåstigningen over noen år å være større enn mengden av smeltevann som renner ut i havet. Det må derfor fortsatt pågå en oppvarming og termisk utvidelse av havet. Men, som påpekt i diverse debattinnlegg de siste ukene, oppvarmingen av havet gikk nok raskere for et tiår eller to siden.

Vil oppvarmingsraten synke ytterligere, og gå over til nedkjøling om noen år? Eller vil havnivåstigningen begynne å akselerere oppover, som respons på både mer is-smelting og mer oppvarming? Ikke vet jeg, men jeg er glad for hvert kvartal som går uten akselererende havnivåstigning. På vegne av andre, altså. Her på Fetsund (i trygg høyde over Glomma) er jeg mer bekymret for kraftigere regnbyger. Eller ”mer intensiv vannsyklus”, som det så fint heter på klimaspråket.  

Men det er en schizofren klode der ute: Mens havet stiger og isen smelter som gode indikatorer på global oppvarming, så insisterer den globale temperaturen selv på å holde seg temmelig flat i troposfæren. Hmmmm …

Sjøisen

November måned la seg pent på trend-linjen for den synkende kurven for isens utstrekning i Arktis. Men en ting er sikkert, og det er at en slik lineær nedadgående trend mot null kan ikke fortsette for alltid. En november måned uten sjøis i Arktis er temmelig umulig. For august og september, derimot, er nok nullnivået en mer realistisk mulighet. Men det er en stund dit, også.

God helg. Og jeg håper leserne forstår at jeg ikke kan svare på alle debatt-innleggene som kommer. Litt fritid må man ha, også.