Vi rekker en liten blogg til før arbeidsuka starter. For det er mye interessant å rapportere om.

Det som er sikkert, er at der hvor det går mot vår, så bør man holde øye med ozonlaget. Og der hvor det går mot høst, bør man se nærmere på jordene og løvet på trærne. Enten man nå er menneske eller satellitt.

Ozonhull i nord og sør

Jeg rapporterte tidligere i år at stratosfæren var veldig kald i Arktis denne våren. Og NILU meldte om et meget tynt ozonlag der. NASA-forskere har nylig publisert i Nature satellittmålte data som viser ozonmengden og en av de mistenkte “ozon-spiserne”  - klor-monoksid ( ClO ). Temmelig overbevisende bilder.

www.nasa.gov/topics/earth/features/arctic20111002.html

Og mens man sitter der og leser om Nature-artikkelen et halvt år etter at den geofysiske begivenheten fant sted, så breier et annet ozonhull seg ut temmelig mye over Antarktis. Ingen rekord i år, men ikke så langt unna. Og årets ozonhull i Antarktis er i hvert fall en stayer - det har vært meget stort siden den første uka i september.

Mens vi snakker om gasser i atmosfæren - det kommer vel neppe som noen overraskelse at mengden CO2 fortsetter å øke. Nyeste tall fra målestasjonen høyt oppe i fjellet på Hawaii er, i følge NOAA:

• September 2011: 389,0 ppm
• Økning siste 12 måneder: 2,2 ppm

For tiden vokser CO2-innholdet med ca 2 ppm i året. La oss håpe at CO2’en bare nøyer seg med lineær vekst i fortsettelsen, siden oppvarmingseffekten jo skal gå som logaritmen. Men kurvens stigningstall har altså doblet seg siden 1960-tallet. Videre eksponensiell vekst i CO2-nivået frister egentlig ikke …

Høstpløying, radar og gule blader

Ozonhull og vår i Antarktis, ja. Det betyr at det går mot frost og vinter her hjemme. Siden det feires 20-årsjubileum for ESAs radarsatellitt ERS-1 i disse dager, så kan det passe å hente fram noen radarbilder fra høsten 1991. Radarrefleksjon fra norske jorder er nemlig ikke bare enkel.

Det var to prosesser i sving den høsten - en antropogen (høstpløying) og en naturlig (veksling mellom regnvær og frost). Det ga spennende variasjoner i bildene som radarsatellitten tok over Romerike. Og vi lærte mye av det. Her er bilder fra Dan Johan Weydahls doktoravhandling: 

Noe å tenke på neste gang du tar en tur ut: Hvordan ville en radarsatellitt der oppe ha “sett” det landskapet du går i?

Høstgule blader