På sola jeg ser ...

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er ikke lett å bli klok på sola nå om dagen. Man skulle nesten tro at den både er blyg, og at den har et markeringsbehov. Ikke før har den fått verdens fokus, så trekker den seg tilbake fra rampelyset. For så å glimte til igjen, slik som nå på fredag:

 

Der smalt det igjen på sola. Sett fredag 2. mars fra NASAs Solar Dynamics Observatory (SDO). (Foto: (NASA SDO))

 

 Sola, NAO og nedbøren

 

Februar er over, og dermed også den offisielle vinteren på den nordlige halvkule. I følge met.no ble det en mild vinter her i landet, med middelverdi 2,0 grader over normalen. Det var temmelig nær hva sesongvarselet for denne vinteren indikerte i høst. Gratulerer til met.no for hva som nesten må kalles en sentrumsblink. Det blir spennende å se om de kan gjenta den bragden i kommende vintre.  

Ei mer aktiv sol i 2011 gis av mange forskere noe av æren for at det har vært positiv NAO-indeks, og dermed mildt vær her hjemme, gjennom denne vinteren. Dette synet styrkes av en fersk artikkel om noe så ikke-astronomisk som torvmyrer:

Nichols & Huang:  “Hydroclimate of the Northeastern United States is highly sensitive to solar forcing”, Geophys Res Letters, Vol 39, 2012

Forfatterne har studert en 6800 år lang serie av lokale indikatorer på henholdsvis våte og tørre år i torvmyrene i USAs mest nord-atlantiske stat, Maine. Datasettet deres korrelerer meget bra med endringer i solintensiteten, slik den avleses gjennom århundrene med godt etablerte proxyer. De finner tydelige spor av solas såkalte De Vries- (eller Suess-) syklus på ca 205 år, der nede i torvmyra. 

Nichols & Huang foreslår at den Arktiske Oscillasjon (AO) / Nord Atlantiske Oscillasjon (NAO) kan forsterke ganske små endringer i solaktivitet på en måte som gir merkbare regionale klimaeffekter. Dette er det samme som har vært påpekt av andre forskere når det gjelder været nord-vest i Europa. Og dette er trolig det fenomenet som ligger bak den gode korrelasjonen som Solheim, Stordahl og Humlum har påpekt for (særlig) vintertemperaturen ved målestasjoner rundt Norskehavet.  

Så hva gjør sola etter å ha hentet slik heder og ære? Jo, den trekker seg blygt tilbake. Antall solflekker har i hvert fall gått ned, det samme har total utstråling TSI og radiostøyen F10.7:

 

Hmmm, sola kan da umulig ha passert toppen allerede? Men her er altså de siste målingene av TSI (øverst), F10.7 (midten) og solflekker (nederst). (Foto: (Leif Svalgaard))

 

 

Hva slags solsyklus er dette, egentlig?

Ved NASAs Marshall Space Flight Center, der man er ivrig opptatt av å varsle kommende solaktivitet for å beregne satellittenes levetid, har man virkelig famlet det siste året. Prognosen for toppnivået har gått raskt både opp og ned, og forventet maksimum har flyttet seg mange måneder fram og tilbake i tid. Fredag 2. mars kom en ny prognose: Denne solsyklusen vil toppe seg med et midlere solflekktall på bare 59 en gang i “early 2013”. Så vage har de aldri vært. Men nå er altså prognosen at vi får den svakeste solsyklusen på 100 år. Max-verdien er vesentlig redusert siden sist jeg skrev om dette.   

Varsling av solflekksyklusen er fortsatt ikke eksakt vitenskap, selv om man i grove trekk forstår prosessene på sola. Prognosene fra NASA MSFC er  i stor grad basert på ulike “tommelfingerregler”, som alle er basert på nokså korte datasett. Det er tross alt ikke sååå mange solsykluser siden Galileo rettet telskopet mot sola og rapporterte om solflekker der.

Så kanskje torvmyrene over there i Maine er den beste indikatoren for hva slags solaktivitet vi har i vente framover nå? Skal vi se … Napoleon + 205 år … det blir vel omtrent nåværende solsyklus, det!  

 

Ikke lett å spå hvordan denne solflekksyklusen vil forløpe. Her er nyeste prognosen fra NASA, datert 2. mars. (Foto: (Hathaway / NASA MSFC))

 

Nå må det sies, at hvis man ser nærmere på tidligere solsykluser, så har det skjedd før at sola raskt går til et første toppnivå, og så tar et års hvilepause, før det endelige maksimumet for solsyklusen nås.

 

Kald februar i troposfæren

 

Februar var lang, men nå er måneden altså over, og dermed er det bare å vente på målingene av global temperatur denne måneden. Eller forresten - her er jo allerede Roy Spencers uoffisielle UAH-verdi for satellittmålt temperatur i nedre troposfære:

 

Global temperatur i nedre troposfære, målt fra satellitt. Her oppdatert for februar 2012. Tror jeg venter til september før jeg kommenterer denne ... (Foto: (Fra Roy Spencers blogg))

 

Det må innrømmes at 2012 faktisk har startet ut kaldere enn hva 2011 gjorde. Og i fjor var det mars som ble den kaldeste måneden, relativt sett. Hmmm ….   

 

Bursdagsbarnet ENVISAT

 

ESAs store forsknings- og miljøovervåkningssatellitt ENVISAT fylte 10 år i bane på torsdagen. Det kan vi selvsagt ikke la gå upåaktet forbi her på bloggen. Så her kommer noen smakebiter av hva ENVISAT så over Norge dagen etter festen. Bare for å kontrollere om våren virkelig har overtatt, eller om det fortsatt er vinter her i Sør-Norge:

 

En lett blanding av vinter og vår i områdene rundt Jæren, Ryfylke og Dalstrøka Innafor. Her sett fra ENVISAT 2. mars. (Foto: (ESA MERIS))

 

 

Våren nærmer seg hovedstaden sydfra. Her sett fra ENVISAT fredag 2. mars. (Foto: (ESA MERIS))

 

 

Fortsatt vinter i Fjell-Noreg, i følge ENVISAT fredag 2. mars. Men la det seg egentlig noe is på Vangsmjøsa i år? (Foto: (ESA MERIS))

  

 

 Og ellers?

 

Selv om det var temmelig lite sjøis på vår side av Polhavet, så ble dette i noen grad kompensert av mer sjøis i farvannene utenfor det meget kalde Alaska i februar. Sluttresultatet for februar ble trolig den femte laveste isutbredelsen som er registrert i Arktis fra satellittene. 

 

Og en ny publikasjon i JGR fra amerikanske og kanadiske forskere om vår klodes klimasensitivitet, konkluderer med at verdien mest sannsynlig er rundt +2,8 grader. Ikke så mye endring å spore der.  

 

God helg. Og nyt sola, uansett hva den har tenkt å gjøre videre. 

 

Powered by Labrador CMS