På sporet av den tapte satellitt

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tirsdag møttes ESAs programstyre for jordobservasjon, og fikk oppdatering om status for ENVISAT. To dager senere var det ESAs programstyre for romovervåkning som møttes. Status er den samme:

Ingen livstegn siden 8. april. Først sluttet satellitten å sende meningsfulle signaler. Gjennom de neste timene var man vitne til at bærebølgen fortsatt var der, men etter åtte timer var det helt slutt. Sannsynligvis var batteriene da flate, men ingen vet sikkert.

ENVISAT har i dagene deretter blitt observert fra bakken og fra satellitter, og drøssevis med antenner har forsøkt å få kontakt. Den gode nyheten er at satellitten fortsatt synes å være like hel, den går i riktig bane og den har ikke begynt å spinne enda. Hvis man får kontakt igjen, er det håp. Men sannsynligvis har noe i strømforsyningen om bord røket for godt.

 

 

ENVISAT sett fra den franske satellitten Pleiades-1, en uke etter at ENVISAT ble taus. (Foto: (CNES))

 

100 år er lang tid

Bane-budskapet fra ESA er at hvis ikke noe gjøres for å fjerne den, så vil ENVISAT gå der oppe i noe mellom 100 og 150 år før den ramler ned. Ingen overhengende fare, altså. Man er mer bekymret for at satellitten skal kollidere med annet romsøppel, og delvis gå i oppløsning. For ikke å snakke om risikoen for at det lille som er igjen av drivstoff, skal selvantenne og sprenge satellitten i biter om et tiår eller tre. Planen var jo at det resterende drivstoffet skulle brukes til å styre unna kollisjoner.

 

Det aller siste MERIS-bildet fra ENVISAT ble tatt ved kysten av Marokko. (Foto: (ESA))

 

Og da er vi fremme ved den tredje ESA-komiteen som snart skal møtes – programstyret for bemannet romfart og robotbasert utforskning. Her har det allerede i et års tid pågått diskusjoner om at kanskje Europas ubemannete rom-fraktefartøy ATV (som betjener Romstasjonen) kanskje bør videreutvikles til å bli en rom-taubåt. Et av de scenariene som ESA allerede har sett på, er hvordan en død ENVISAT skal kunne dyttes ned fra fra sin bane. ENVISAT går nå uten styring midt i den viktige ”hovedveien” for miljø- og værsatellitter. 

 

Siste ENVISAT-bildet over iskanten nordøst i Barentshavet, 8. april 2012. (Foto: (ESA MERIS))

 

Radarsatellittene og meg

ESAs første radarsatellitt, ERS-1, ble skutt opp i 1991. Midt på 1990-tallet var jeg en av de forskerne i verden som hadde analysert flest radarbilder fra ERS-1, og dette gjorde at jeg i årene 1995-1997 var oppnevnt i Science Advisory Group for det nye radarinstrumentet ASAR på det som skulle bli ENVISAT. (Det satt for øvrig norske forskere i den rådgivningsgruppen både før meg og etter meg. For bilderadar har i mange år vært et norsk favoritt-tema pga evnen til å ”se” gjennom skyene og i polarmørket.)

Mens ENVISATs forgjengere ERS-1 og ERS-2 var ”enkle” satellitter hvor bilderadaren bare kunne skrus av eller på, så skulle ENVISAT for første gang fly et instrument med fasestyring, massevis av T/R-moduler, og et utall av mulige operasjonsmodi. Radaren var programmerbar.

Det var spennende møter i ASAR-SAG. ESAs ingeniører forklarte hvordan de ville bygge instrumentet, og fra forskningshold svarte vi med hva det ville bety for ulike naturfenomener og anvendelser. Sporbredde, oppløsning, integrasjonstid, innfallsvinkel, polarisasjon og støygulv ble analysert opp og ned. Vi konkluderte med forutsigelser om hva satellitten ville ”se” når den en gang kom opp. Jeg mener fortsatt vi traff ganske bra. Og ENVISAT holdt ut dobbelt så lenge der oppe som ingeniørene hadde lovet.

 

Skip, kjølvann og oljesøl sett fra bilderadaren ASAR på ENVISAT, utenfor østkysten av Sri Lanka 8. april 2012. (Foto: (ESA ASAR))

 

ERS-1 døde på post i mars 2000. Den nesten identiske etterfølgeren ERS-2 ble tatt ut av tjeneste i fjor. Og ENVISAT holdt altså i drøyt 10 år.

 

ENVISAT sluknet like etter å ha passert verdens ende. Her damper et par skip nordover like utenfor Kapp Finisterre 8. april, sett v.h.a. ASAR-instrumentet. (Foto: (ENVISAT ASAR))

 

Det kan nevnes her at alle radarsatellitters far, NASA-satellitten SEASAT, ble skutt opp allerede i 1978. Den sluttet imidlertid å virke etter bare tre måneder i bane, og siden den tid har USA bare bygget militære radarsatellitter (bortsett fra at Romfergen gjorde noen radar-turer). Det har i mange tiår versert morsomme konspirasjonsteorier om hvorfor SEASAT plutselig forsvant … men de ryktene har jeg selvsagt ikke tenkt å skrive noe om her.

 

1974 og alt det der

Tilfeldigheter ville at det også skrives gravskrift over en annen storhet enn ENVISAT i disse dager. Levon Helm (1940 – 2012) var trommeslager og vokalist i The Band, og hadde en av rockens tøffeste sangstemmer. ”Before the Flood” (Bob Dylan & The Band) fra 1974 står for meg som tidenes live-album, og gikk jevnt og trutt på kassettspilleren hjemme i årene før og etter examen artium.

 

Tidenes beste live-album. Utgitt ved starten av radarsatellittenes tidsalder. (Foto: (Platecover))

 

1974 var forresten det året da NASA JPL fikk i oppgave å bygge radarsatellitten SEASAT.

SEASAT og ”Before the Flood”. Hmmm, der ligger nok forklaringen på mye av det jeg har holdt på med i tiårene siden. Case closed. 

”The night they drove old Dixie down – and all the bells were ringing …”

 

Noen andre tall

 

Året hittil er det kaldeste som har vært målt fra satellitt i nedre del av stratosfæren, i flg RSS-algoritmen. (Foto: (Data: RSS. Grafikk: NOAA))

 

 

Mye sjøis sør for Bering-stredet denne vinteren. Men nå må isen der snart vike plass for sol og sommer. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))

 

Powered by Labrador CMS