Ting skjer. Noen astronomer oppdaget nylig jordliknende planeter, med mulighet for vann og liv, bare 40 lysår unna oss. Og Forester’n min spiste plutselig registerreima. Så nå er vi på jakt etter en ny bil – 11 år siden forrige gang.

Og jammen har det skjedd ting i løpet av disse elleve årene: IPCC4 og IPCC5, Copernicus, dieselforbud og lavutslipp og hybrid og elektrisk. Man skulle nesten tro at bilbransjen selv tror på en antropogen CO2-drevet global oppvarming – og det gjør den sikkert, med god grunn. Her er forresten den nyeste globale temperaturkurven fra Berkeley Earth, oppdatert med 2016:

I et perspektiv på elleve år er det også interessant å se hvor enige (nesten) alle nå er blitt om at:

• Det pågår en global oppvarming
• Våre mangeårige utslipp av klimagasser er en viktig årsak til oppvarmingen  

Ikke så rart, det heller. For elleve år siden kunne man lett slenge ut en påstand om at ”det var like varmt på 1930-tallet” eller ”Oppvarmingen skyldes høy solaktivitet”. Begge argumenter tryner i dag. Verden har blitt mye varmere i løpet av disse elleve årene. Og det er hundre år siden vi hadde en så svak solflekksyklus som den vi opplever nå.

Det er i dette perspektivet at jeg med interesse leste Judith Currys korte rapport ”CLIMATE MODELS for the layman” (GWPF, 2017). Ja, verden har blitt varmere. Ja, våre CO2-utslipp gjør verden varmere. Og nei, folk er ikke enige om størrelsen på klimafølsomheten. Og det skulle da bare mangle – kloden er et særdeles komplisert system å forstå og modellere i detalj.

Og her oppstår dilemmaet: For naturforskerne er det selvsagt bare å bite tenna sammen og fortsette å forske, for å prøve å få et bedre grep på den gjenstridige klimafølsomheten. For politikerne er utfordringen å veie kostnadene ved ulike tiltak opp mot sannsynligheten for – og konsekvensene ved – ulike verdier for klimafølsomheten. Og for bilprodusentene gjelder det å ha et våkent øye både for avgiftspolitikken og folks holdninger til klimaspørsmålet.

Curry og jeg er enige om at gjennomsnittet av klimamodellene i CMIP5 (som ble kjørt for IPCC5) synes å ha noe for høy transient klimarespons og klimafølsomhet. Og vi er enige om at de andre arbeidsgruppene i IPCC5 tok for lite hensyn til budskapet fra Working Group 1 om usikkerheten i klimafølsomheten.

Men for øvrig synes jeg hun prøver å snakke klimafølsomheten lenger ned enn det er grunnlag for. Og det svekker helhetsinntrykket litt at rekordåret 2016 glimrer med sitt fravær i denne figuren, som er hennes oppdatering av en sentral figur fra IPCC5:

Curry skriver i sitt Executive Summary at ”... global climate models are not fit for the purpose of justifying political policies to fundamentally alter world social, economic and energy systems”. Tja, man kunne vel like gjerne sagt at den norske klimamodellen NorESM har gjort en såpass bra jobb i forhold til observert global temperatur, at den godt kan legges til grunn for norsk klimapolitikk inntil videre. At gjennomsnittet av klimamodellene ligger for høyt, betyr ikke at alle klimamodellene gjør det.

Men tilbake til det å kjøpe ny bil: Jeg tror det blir bensinmotor denne gangen også. Det må vel være et passende valg for en som tror - og har grunn til å tro – på en CO2-effekt med transient klimarespons på 1,3 eller 1,4 grader. 

Og ellers?

En av leserne linket til denne IPCC5-figuren i en kommentar i uken som gikk. Jeg tar den med her uten ytterligere kommentarer:

Dagens satellittbilde er en radarsatellittpassering uten storm ved kysten av Finnmark: 

God helg!