Påvirker planetene sola?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

“Set the Controls for the Heart of the Sun”

(Pink Floyd, 1968)

 

Dette er IKKE en blogg om astrologi. Men det har vært hevdet opp igjennom historien at planetenes posisjoner har innvirkning på solaktiviteten, og dermed indirekte på Jordas klima. La oss legge klimadebatten (midlertidig) til side, og kun se nærmere på hvordan solaktiviteten varierer.

Utgangspunktet for denne bloggen er prediksjonen som Scafetta & Willson kom med i en artikkel de leverte inn i april 2013, og som ble publisert i juli 2013:

“… Another strong TSI peak should occur in January 2014 ….”.   

Nå er ikke de kalibrerte satellittmålingene av total solar irradians (TSI) tilgjengelige enda, men hvis vi i stedet ser på radiostøyen på 10,7 cm bølgelengde, så var månedsverdiene utover høsten slik:

  • September: 103
  • Oktober: 132
  • November: 148
  • Desember:  148

Og så langt i januar ligger middelverdien godt over 190, med maksimal verdi 237 målt to dager etter at Jupiter stod i en “meget tett” opposisjon (Jorda og Jupiter på en nesten rett linje i 3D ut fra solas sentrum).

Slik sto planetene (sett ovenfra) den 7. januar, da radiostøyen var på sitt sterkeste:

 

Sola, Venus, Jorda og Jupiter på linje 7. januar 2014. Mars og Saturn befinner seg helt andre steder i januar. (Foto: (Solar System Simulator))

 

Venus, Jorda og Jupiter omtrent på linje ut fra sola, altså. Sånt skjer. Men skjer det ofte? 

På planetjakt

Dette var den andre toppen for solaktiviteten i denne syklusen. Den første toppen kom allerede i november 2011 (månedsmiddel: 153). Og slik stod planetene 5. november 2011:

 

Planetenes posisjoner 5. november 2011. (Foto: (Solar System Simulator))

 

Nok en gang Jorda og Jupiter på linje ut fra sola altså (“Jupiter-opposisjon”), men denne gang var både Venus og Mars på jordet. Til gjengjeld var nå Saturn nesten på samme linje, om enn på motsatt side av sola. 

Skjellig grunn til mistanke, altså, så dette bør man se nærmere på. Og det er det selvsagt noen som har gjort. Men la oss etterforske litt mer selv, først. Her er kurvene for solaktivitet for solsyklus nr 21, 22 og 23 (med veldig forskjellig skalering):

 

De tre forrige solsyklusene. (Foto: (Wikimedia Commons))

 

Grovt sett så samvarierer solflekktallet (blått), TSI (rødt og gult), radiofluksen (lilla) og indeksen for utbrudd (solar flare) i tid gjennom solsyklusen, men noen nyanser er det.

Generelt er det totalt utstrålt energi (TSI) som forandrer seg minst fra syklus til syklus - heldigvis for folk på Jorda opp igjennom historien!

Under Maunder Minimum falt solflekktallet helt til null i flere tiår, men det gjorde selvsagt ikke lyset, varmen eller radiostøyen fra sola. TSI varierer faktisk bare med noen promille, mens radiofluksen kan variere med noen titalls prosent.  

La oss se på solsyklus nr 23. Det var desember 2001 som hadde den høyeste månedsverdien (235) for solar radiofluks i den syklusen. Hvordan stod planetene da? Her er 31. desember 2001:  

 

31. desember 2001: Den mest aktive måneden i denne solsyklusen avsluttes med Jupiter i opposisjon. Venus hjelper også til, mens Mars og Saturn er andre steder. Merkur har nylig vært en tur bak sola. (Foto: (Solar System Simulator))

 

Hvis vi ser på syklus nr 22,  så stod planetene slik 22. august 1991:

 

22. august 1991: En riktig fin planetkombinasjon, selv om Mars som vanlig er litt utenfor begivenhetenes sentrum. (Foto: (Solar System Simulator))

 

 

Det var høy solaktivitet i august 1991, ja, men enda høyere aktivitet var det et halvt år tidligere. Og du trenger ikke å være rakettforsker for å gjette hvor Jorda stod da!

OK, la oss nå klinke til skikkelig i denne lille planetjakten. Den største solflekk-måneden som noen gang er observert, var oktober 1957 (akkurat den måneden Sputnik-1 ble skutt opp!). Og slik stod planetene 15. oktober 1957:

 

15. oktober 1957: Slik var planetene plassert midtveis i den måneden da man observerte aller flest solflekker. (Foto: (Solar System Simulator))

 

Hmmm, vel, tja, altså …

 

Men som sagt, det er folk som forsker intenst på disse sammenhengene nå. Dette “gamle” feltet kom til heder og verdighet igjen med artikler som disse: 

- Abreau et al: Is there a planetary influence on solar activity? Astron. Astrophys., 2012. 

- Charbonneau: Solar Physics: The planetary hypothesis revived, Nature, 2013.

- Scafetta & Willson: Empirical evidence for a planetary modulation of total solar irradiance and the TSI signature of the 1.09-year Earth-Jupiter conjunction cycle. Astrophysics and Space Science, 2013. 

- Tan & Cheng: The mid-term and long-term solar quasi-periodic cycles and the possible relationship with planetary motions, Astrophys. Space Sci., 2013.

 

Noen betraktninger

Det må understrekes at bildet er noe mer komplisert enn de enkle planetkartene jeg har vist her, fordi:

  • Planetene går ikke i eksakt samme baneplan
  • Jeg har ikke vist Uranus og Neptun 
  • Merkurs bane er mye mer elliptisk enn de andre 
  • Sola har differensiell rotasjon

Til sammen har forskerne sett på både korte og lange sykluser. Man har regnet på Jupiter alene, solsystemets barycenter, og vridningsmomentet på sola fra samtlige planeter i flokk.

Man har studert både den lange serien med solflekktall, et halvt århundre med radiostøymålinger, og de siste tiårs TSI-målinger fra satellitt. Samt tusenvis av år med Beryllium10 som proxy.

Når det gjelder kombinasjonen Sol-Jord-Jupiter, så konkluderer Scafetta & Willson med at de ser en topp i TSI-spekteret på 1,09 år, og at sammenhengen er lettest å se i årene rundt solflekkmaksimum. Så kan man spekulere på hvorfor det, men deres påstand er at sola alltid lyser mest i retning Jupiter. De henviser også til andre forskere som nylig skal ha sett dette fenomenet på stjerner med exoplaneter som er mye større enn Jupiter (uten at jeg har rukket å sjekke de artiklene nærmere).

Det framheves jevnlig av planet-hypotesens motstandere at tyngdekraft- og tidevannspåvirkningen fra planetene på solas overflate eller solas indre er særdeles liten. Mens hypotesens tilhengere svarer med å si at Netwons lover uansett ikke er i stand til  beskrive sola - sola er jo et atomkraftverk som kanskje er mer følsomt for ytre påvirkning enn vi tror.  

 

Vi avslutter her i denne omgang. Hypotesen om at planetene i noen grad er med på å styre solaktiviteten, er slett ikke død, men heller ikke allmennt akseptert. Det vi med sikkerhet kan fastslå, er at den store solaktiviteten ved Jupiter-opposisjonen nå i januar har styrket hypotesen, i hvert fall statistisk.  

 

Men selv om man aksepterer hypotesen om planetenes kontroll av sola, hva så? Et helt annet spørsmål er om de variasjonene som planetene er i stand til å påføre sola, har noen vesentlig betydning for klimaet på en jordklode der CO2-innholdet dobles i løpet av et hundreår. Det spørsmålet får vi komme tilbake til.

 

Here comes the sun, here comes the sun, and I say

It's all righ

(George Harrison / The Beatles 1969)

 

Solar System Simulator finner dere her:

http://www.faustweb.net/solaris/

 

Powered by Labrador CMS