Det blomstrer overalt nå i hytte og hage. Hvitveis, tulipaner, liljer, stauder og bærbusker. Og løvetann ...

Sjøisen på den nordlige halvkule holder stø kurs mot en ny minimumsrekord for mai måned. Og så får vi se om det blir flere rekorder utover sommeren og høsten: 

Global temperatur målt ved overflaten har satt månedsrekorder både i januar, februar, mars og april i år. Her er kurven fra NASA GISS: 

Jeg har sagt det før, og kan gjenta det igjen: Global temperatur i vår tid synes å kunne beskrives meget godt ved en underliggende varmetrend som (primært) er CO2-drevet, med El Ninjo-topper og La Nina-daler overlagret på kurven. Rekordåret 2015 bekreftet våre tidligere estimater for transient klimarespons (TCR), og et nytt rekordår i 2016 vil måtte sammenholdes med det som trolig blir et kjøligere La Nina-år i 2017. Stø kurs, spør du meg. 

Noen satellittmålinger

Rekord ble det også i Praha sist uke, der ESA arrangerte sin store jordobservasjonskonferanse "Living Planet Symposium". Rekordmange deltakere og hele 11 parallelle sesjoner viser at satellittbasert jordobservasjon nå er et felt i full blomst. Dessverre fikk jeg ikke vært der selv, men jeg kan jo viderebringe et par godbiter her. 

ESA-satellitten ENVISAT målte CO2-nivået i mange år, og denne type målinger videreføres nå bl. a. av japanske GOSAT:

Vi kan også ta med noen tall om Antarktis fra tyske forskere som jobber for ESAs Climate Change Inititative (CCI). Basert på tyngdefeltmålinger fra GRACE-satellittene i perioden august 2002 - januar 2016 så er utviklingen for iskappen i Antarktis slik:

Den lineære trenden er  -99 +/- 35 Gtonn pr år.

Dette tilsvarer et bidrag på ca 0,3 mm/år fra iskappen i Antarktis til den globale havnivåstigningen. Ikke så veldig mye foreløpig, altså. 

Se den fine web-siden der man kan peke og klikke på de forskjellige delene av Antarktis for å se masse-endringene:

https://data1.geo.tu-dresden.de/ais_gmb/

Sola i sentrum

Siden sola skinner så fint her i pinsen, så får vi ta med noen ord og bilder om den, også. 

Thierry Legault fikk et virkelig blinkskudd for noen dager siden da han fotograferte Merkur-passasjen akkurat da Romstasjonen suste forbi i synsfeltet: 

Hvor sterk var egentlig sola da den industrielle revolusjonen startet? Som kjent har både IPCC4 og IPCC5 lagt til grunn at sola har blitt litt sterkere siden den gang. Etter den grundige gjennomgangen som de seneste årene er gjort av gamle solflekktall og fotografiske plater av solflekker, ser det imidlertid ut til at sol-pådrivet som er brukt i klimamodellene, har vært for stort. Figuren under viser kurven fra IPCC5 i blått og det nyeste estimatet for solas TSI-historie i rødt: 

Vel, ingen av disse kurvene tilsier at faren for å bli solbrent i pinsen har endret seg noe vesentlig i løpet av disse århundrene. Og dermed er det bare å ønske leserne fortsatt god pinse, og hurra for 17. mai!