Samspill i verdensrommet

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg liker fortsatt å tenke på meg selv som “forsker”. Men det begynner å bli lenge siden min siste vitenskapelige publikasjon, og i den jobben jeg nå har dreier det seg naturlig nok mer om policy, penger og formidling. Desto mer hyggelig da å se at noen av de forskerne rundt om i landet som vi på Romsenteret prøver å gi gode forskningsmuligheter, faktisk lykkes med sin forskning. Og i den bransjen er det lite som slår det å få forsiden på de naturfaglige tidsskriftenes Rolls Royce og Mercedes Benz: Nature og Science.

Årets første utgave av tidsskriftet "Science" har sola i sentrum. Med UiO i en sentral rolle. (AAAS)

 

 

Langfingret sol i sentrum

Romforskerne ved Universitetet i Bergen fikk forsiden i Nature for halvannet år siden for sine simultane observasjoner av nordlys og sørlys ved de to polene. Nå slår Oslo tilbake: I nyeste nummer av Science er det et digert bilde av sola som pryder forsiden – med henvisning til en artikkel lenger inne i bladet der forskere fra Universitetet i Oslo, sammen med amerikanske kolleger, har brakt verden et steg videre. Ved å forklare hvordan solas mystiske atmosfære – koronaen – tilføres energi nedenfra slik at temperaturen der oppe kan holde seg en million grader høyere enn ved solas overflate.

Det observasjonelle grunnlaget for Science-artikkelen ble lagt ved samkjøring av to forskjellige satellitter – japanske Hinode og NASAs Solar Dynamics Observatory (SDO). Norske astronomer er dypt faglig involvert i begge, og mye av dataene fra Hinode både leses ned og arkiveres i Norge. Ikke rart at mange norske solforskere går rundt og smiler i disse dager.

Med både Hinode og SDO på plass i bane, ble det tilstrekkelig måleoppløsning i ulike bølgelengdeområder til at norske og amerikanske forskere fikk studert hvordan energi konsentereres og fraktes opp til koronaen gjennom tynne ”fingre” (spicules) på sola.

Energi overføres opp i solas korona ved hjelp av tynne "fingre" (spicules). Her datasimulert ved Institutt for Teoretisk Astrofysikk, UiO.

Ved UiO er professor Mats Carlsson og hans kolleger spesialister på numerisk modellering av disse ”sol-fingrene”, som dannes i en heksegryte av magnetisme og gass-plasma-strømmer kalt magnetohydrodynamikk (MHD). Denne spisskompetansen har gjort dem til ideelle partnere for satellittbyggere i utlandet. Samtidig er det en lang tradisjon i Norge for avansert observasjon av sola. Gratulerer!

www.astro.uio.no/ita/publikum/nyheter/2011/01/astronytt-2011-01-06.html

Hør også intervjuet med Mats Carlsson på NRK Radio Verdt å vite:

www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.7453292
 

Andromeda-galaksen slik den ser ut observert med "vanlig lys". (R. Gendler)

Andromeda-galaksen neste

ESA presenterte denne uken et annet banebrytende eksempel på samspill mellom satellitter. ESAs rom-teleskop Herschel er spesialisert for måling i det langbølgete infrarøde området, hvor man ser kalde gass-skyer - områder hvor nye stjerner fødes. En annen ESA satellitt - XMM-Newton - er skreddersydd for måling av røntgenstråling, som typisk er ”nødsignaler” som sendes ut i nærheten av sorte hull og fra stjerner som dør under dramatiske omstendigheter.

Ved å kombinere målinger fra disse to observatoriene i rommet, får man altså et slående visuelt bilde av hvordan stjerner fødes og dør i Andromeda-galaksen. Fødselen skjer i store ringer av gass-skyer ute i galaksen, mens mesteparten av røntgendramatikken skjer i galaksens kjerne. Mye mulig at det ligger noen digre sorte hull der som slurper i seg materie fra sine omgivelser.

Andromedagalaksen sett med infrarød stråling (oransje) og røntgenstråling (blått). (ESA/Herschel/PACS/SPIRE/J.Fritz, U. Gent, ESA/XMM-Newton/EPIC/W.Pietsch, MPE)

 

Oppgavefordelingen mellom romteleskopene der oppe nå er altså:

  • Herschel (IR): Stjerners fødsel
  • Hubble (optisk): Stjerners liv og virke
  • XMM-Newton (røntgen): Verdens undergang

Man kan bli filosofisk av mindre …

www.esa.int/esaCP/SEMY1K0SDIG_index_0.html

 

Isrekord i desember

En liten klima-satellitt-oppdatering til slutt: Det ble, som forventet, offisiell sjøis-rekord for Arktis i desember. Trenden over drøyt 30 år med målinger er nå en nedgang på 3,5 % pr tiår. Modeller indikerer at også isvolumet har vært rekordlavt i 2010.

Nedover går det. Rekordlavt desember-is-areal for Arktis i 2010. (NSIDC)

 

La Nina begynner nå å feste grepet også i atmosfæren. Desember-målingene for global temperatur i nedre troposfære endte iflg RSS på +0,25 grader (7.plass) mens UAH endte enda et par plasser lengre ned med +0,18 grader over snittet for årstiden. Og januar synes å ha startet enda kjøligere, som forventet. Godt å vite at Naturen i blant oppfører seg slik man forventer …
 

Powered by Labrador CMS