Romsenteret klarte å fullføre også årets Holmenkollstafett. Det må imidlertid innrømmes at raketter og satellitter jevnt over holder noe større fart der oppe i bane, enn hva vi gjorde i Oslos gater lørdag.

Foreløpige målinger tyder på at undertegnede løp 4 sekunder saktere ned fra Besserud til Gressbanen i år enn i fjor. Det grubles nå på hvorvidt denne økningen i etappetid best kan forklares i lys av det rekordhøye CO2-innholdet i Jordas atmosfære, det lokalt høye aerosolnivået, eller om den svake solsyklusen har gitt redusert treningseffekt de senere årene. Debatten fortsetter på jobben mandag …

Slekt følger slekt i bane

Fe dør, og frender dør, og satellitter dør, de også. Og da er spørsmålet om en ny satellitt allerede er i bane eller står klar på oppskytningsrampen til å ta over etter forgjengeren, for å føre den stolte måleserien videre.

ENVISAT var en diger satellitt, og vi har iblant omtalt den som ”den siste dinosauren”. Med alle instrumentene på en plattform, er man veldig sårbar når selve plattformen går i stykker. Operative vær- og miljøsatellitter i årene framover vil være betydelig mindre enn ENVISAT. I stedet blir det flere av dem. 

ENVISAT har i 10 år vært Europas viktigste bidrag til miljøovervåkning fra verdensrommet. Samtidig har den aldri vært det vi kan kalle en operativ satellitt. Dette fordi den primært ble bygget for, og operert for, forskere. Og det er en forskjell på forskningsinstitusjoner og operative etater. Forskere vil gjerne ha et ønske om å prøve noe nytt, skru litt på instrumentets kontrollpanel, observere et annet sted enn hva man planla for noen uker siden, osv. Mens den operative bruker ønsker regularitet, forutsigbarhet, leveransesikkerhet. Det er først da man er villig til å gjøre seg reelt avhengig av en satellitt i sitt daglige virke.

For noen områder er forskning og operativitet klart skilt. I andre sammenhenger er det en mer glidende overgang mellom forskning og operasjon. Dette er særlig tilfelle innen felter som værvarsling og klimastudier. Meteorologene har både operative ”hyllevaresatellitter”, og er ivrige brukere av ulike forskningssatellitter som kan bringe fagfeltet videre.

ENVISAT døde plutselig i bane uten noen umiddelbare etterfølgere. Men etterfølgerne er underveis, om ikke så brått. I øyeblikket er nemlig hele syv nye europeiske miljøovervåkningssatellitter under bygging for operativ bruk. Disse utvikles i det europeiske programmet GMES – Global Monitoring for Environment and Security – og skal til sammen videreføre operativt alle måletypene (og noen ekstra) som ENVISAT leverte gjennom 10 år. Og for å vise at man tar ordet ”operativt” på alvor, så bygges det to identiske satellitter i slengen:

• Sentinel-1A og -1B er radarsatellitter, som skal ta bilder av havoverflaten, rasfare, sjøis og isbreer uavhengig av skyer og dagslys.
• Sentinel-2A og -2B er optiske ”fotosatellitter” for vegetasjon og miljø, de blir Europas svar på den amerikanske Landsat-serien av satellitter.
• Sentinel-3A og -3B vil videreføre måling av globalt havnivå, havfarge og temperatur i havoverflaten og landjorden.
• Sentinel 5 Precursor vil sikre målinger av luftforurensing og sporgasser i atmosfæren inntil enda mer operative satellitter for dette kommer på plass utpå 2020-tallet.

Som sagt – disse syv satellitten er under bygging, og den første er klar for oppskytning i løpet av 2013. Rent teknisk vil alle syv satellittene kunne være i bane i løpet av 2017. Det er bare et lite problem: Europa er i en dyp finansiell krise, og foreløpig er det ikke satt av penger til operasjonell drift av disse flotte satellittene. Får man råd til å skyte dem opp og operere dem for fullt? Eller må man holde igjen oppskytninger og sette noen satellitter til lagring på ubestemt tid? Dette er spørsmål som preger agendaen for europeiske rom-politikere i år. I første omgang ligger ballen hos EU – som i utgangspunktet skulle finansiere driften av GMES-systemet, mens ESAs ansvar er å bygge og skyte opp satellittene.  

For rene værsatellitter ser situasjonen noe ryddigere ut. Europa har allerede godt fungerende operative værsatellitter på plass både i geostasjonær bane (Meteosat) og i polarbane (MetOp). I løpet av sommeren eller høsten skal det skytes opp både en ny Meteosat og en ny MetOp, slik at disse er trygt på plass og innkjørt innen forgjengerne pakkes sammen og sendes ut i kirkegårdsbane eller tas ned for å brenne opp.

En tredje MetOp-satellitt er snart ferdig bygget og vil bli satt på kjølelager mens den venter på at sin tid skal komme. Og – for de som er spesielt interessert i havnivå – det står allerede en Jason-3 nesten ferdigbygget i Frankrike for videreføring av havhøydemålinger etter sine Jason-brødre nr 1 og 2 fra 2014. 

Bygging av en rekke nye Meteosat’er (tredje generasjon) er allerede igangsatt. Og planen er at bygging av en ny generasjon polare værsatellitter (MetOp Second Generation) vil bli vedtatt på ESAs ministerkonferanse i november. I så fall vil vi være sikret bedre vær – eeeh – bedre værvarsel – til langt ut på 2030-tallet. Det får holde i denne omgang.

Over there

Hvordan er så situasjonen på den andre siden av Atlanteren? 

USAs romorganisasjoner NASA, NOAA, US Air Force og USGS har i mange år drysset gratis miljø- og klimadata ned over oss alle, fra satellitter som Landsat, Terra, Aqua, Aura, og fra operative værsatellitter fra NOAA og AirForce (DMSP-satellittene). Men de har sitt å stri med i disse dager.

NASAs tre store flaggskip for miljø og klimaforskning – Terra (1999), Aqua (2002) og Aura (2004) trekker på årene. Og de har ingen identiske etterfølgere. Også Landsat-programmet har lenge vært i trøbbel:

• Landsat-5 (1984)  har vært en stayer, men er nå i praksis inaktiv.
• Landsat-6 kom aldri opp i bane.
• Landsat-7 (1999) har betydelige tekniske problemer der oppe.

Den gode nyheten er at Landsat-8 snart er ferdig bygget og skal skytes opp tidlig i 2013.

Det må sies at en av årsakene til at det tynnes ut i rekkene av amerikanske satellitter for miljøovervåkning og klimaforskning, er en serie med triste feil på bærerakettene. Det har drept i hvert fall tre viktige satellitter i fødselen:

• Landsat-6 i 1993
• OCO i 2009
• Glory i 2011

Heldigvis kom den nye værsatellitten satellitten Suomi NPP trygt opp i bane i fjor og sikrer kontinuitet i noe tid framover. Og US Air Force har fortsatt et par eksemplarer av sine gode, gamle DMSP-satellitter på lager for oppskytning utover mot 2020.

På lengre sikt er det mer usikkkerhet over there. Det gigantiske værsatellittpropgrammet NPOESS, som var planlagt i fellesskap mellom NASA, NOAA og US Air Force, er avviklet. U S Air Force vuderer nå sin videre strategi for en fremtid hvor de går tom for DMSP’er. Og den amerikanske kongressen er ikke fornøyd med samspillet mellom NASA og NOAA på denne sektoren. Under det hele ligger en finanskrise, og en økende erkjennelse av at selv ikke supermakten USA kan være selvforsynt med alt den trenger av jordobservasjonsdata.

Og det er nettopp hva vi ser i disse dager – de europiske land er i ferd med å ta et steg fram og yte et vesentlig større bidrag til oppsynet med klodens vær, miljø og klima. I Europa har vi i mange år hatt stor nytte av dataene fra amerikanske satellitter. USA kommer i årene framover til, i økende grad, å benytte seg også av data fra europeiske satellitter.  

Det fins mange andre land også som stormer framover med ambisiøse programmer for vær- og miljøsatellitter. Det kan det blogges mer om en annen gang.

Og ellers?

April-temperaturenes plassering på statistikken:

• RSS nedre troposfære: 6 / 34
• UAH nedre troposfære: 4 / 34
• GISS bakkenivå: 5 / 133