Oj, jeg har allerede endret innledningen tre ganger i løpet av skrivingen av denne bloggen. Det skjer såååå mye der ute nå, og mye av dataene kommer fra satellitter. Her er noen av høydepunktene som har ramlet inn denne uken, og en liten trend-analyse jeg har gjort på egne vegne.

Havet og skyene

Det startet med avisoppslagene om den kommende artikkelen i JGR fra Stephen Hudson ved Norsk Polarinstitutt. De senere årene har det jo vært veldig mye hyl og skrik om at etter hvert som sjøisen trekker seg tilbake, så vil det mørke, isfrie havet slurpe i seg varme fra sola i sommermånedene. Hudson minner oss på at de nye isfrie områdene neppe vil være skyfrie.

Hudsons finregning på et fremtidig scenario med isfritt polhav en måned om sommeren tilsier at skyer vil halvere dette teoretiske oppvarmingsbidraget fra havet. Netto blir det ca 0,3 W/m2 i globalt pådrag (men virkningen vil selvsagt vil være stor regionalt). Og på sikt vet vel ingen sikkert hvordan skydekket anno 2100 vil bli. Værmønstrene vil jo kunne endre seg noe når så store havområder åpner seg.

www.npolar.no/no/om-oss/nyheter/arkiv/2011/2011-08-16-klima-skyer.html

Skyene og havet

Og mens vi snakker om skyer: Denne uken kom meldingen om at Lindzen & Choi har fått antatt sin nye artikkel ”On the Observational Determination of Climate Sensitivity and Its Implications” i Asia-Pacific J Atmos Science. Jeg hadde egentlig andre ting å gjøre på onsdagskvelden, men endte med å tilbringe noen timer etter middagen med å tråkle meg igjennom den 14 sider lange artikkelen. De framfører en argumentasjon for at (den kortsiktige) feedbacken fra atmosfæren er negativ, og at klimasensitiviteten for dobling av CO2 med 99% sannsynlighet er mindre enn 1,3 grader (og trolig nærmere 0,7 grader). Hvilket vil være bra for menneskeheten, dersom det er riktig.

Sentralt i artikkelen står målinger fra satellittinstrumentpakkene ERBE og CERES. Dette er instrumenter som til sammen har 25 år med målinger av utstrålt langbølget og kortbølget stråling fra Jorda. Det har imidlertid vært notorisk vanskelig å kalibrere disse målingene nøyaktig, og betydelig langtidsdrift har vært observert i instrumentene. Lindzen og Choi forsøker å unngå dette problemet ved kun å se på kortere datasett (noen måneder) for å studere hvor raskt Jorda stråler ut energi etter episoder hvor overflatetemperaturen i Tropene har vært høyere enn vanlig. Essensen i artikkelen er at Jorda synes å kvitte seg med energi raskere enn hva klimamodellene antar.

Det er verd å merke seg at Lindzen og Choi ikke inkluderer effekten av krympende sjøis når de snakker om ”klimasensitiviteten” i sin artikkel. Slik jeg leser dem, så gjør de en ren studie av sky-responsen på varmeepisoder i Tropene. Interessant, og antakelig noe omstridt.  Vi får se på reaksjonene.

Hvor mye krymper isen i Antarktis?

Så kom meldingen på CICEROs webside med omtale av en artikkel fra Zwally & Giovinetto i NASA, som sier at de tidligere estimatene av issmelting i Antarktis er overdrevne. Det er bl. a. fortsatt stor usikkerhet i beregningene fra GRACE-satellittene pga lite presis kunnskap om landheving/nedsynking i Antarktis. Forfatterne (som holder til på Goddard SFC i Maryland på østkysten) kritiserer publiserte resultater fra vestkyst-NASA-kolleger ved JPL i California. Ingen skal beskylde NASA for å ha en offisiell holdning i disse is-spørsmålene. Her er det forskningens lover som gjelder.

www.cicero.uio.no/webnews/index.aspx

Hvor fort renner isen i Antarktis?

Og når det gjelder Antarktis: NASA JPL presenterte i går et fantastisk fint bilde som viser hvilken hastigheten isen i Antarktis beveger seg med på sin vei ut mot havet. Kartet er laget ved møysommelig analyse og sammenskjøting av interferometriske radardata fra ESAs satellitter ERS-1, ERS-2 og ENVISAT, samt den japanske radarsatellitten ALOS og kanadiske Radarsat.

Ååååh, det varmer en gammel radarsatellittforskers hjerte å se noe så fint. Tenk, hele Antarktis målt interferometrisk! Og vår egen Jutulstraumen i Dronning Maud Land er kjempestor etter norske forhold, men blekner litt i forhold til et par av de andre gigantiske is-utløpene der nede. Dette bildet fra NASA JPL kommer til å bli en klassiker! Det er også et tankekors at NASA ikke har bygget noen av radarsatellittene som ble brukt her. Men de var først til å analysere alle dataene …

climate.nasa.gov/news/index.cfm

Merk at dette bildet ikke sier noe om hvorvidt isen i Antarktis er i balanse, legger på seg eller krymper. Bildet viser bare hvordan den beveger seg ut mot havet, mens ny is dannes i det indre. Debatten fortsetter om is-balansen, og bidraget til global havnivåstigning.

Varmetoppen passert for i år?

Som en ekstra hilsen til klimaskeptikerne der ute, begynte faktisk global satellittmålt temperatur her om dagen å ramle noe nedover mot 2008-nivået, etter å ha flørtet litt med 2005 og 2010 ved månedsskiftet. Og sola fikk plutselig et par dager helt uten solflekker. Hva skal man tro?

På slike dager er det fristende å glemme alt som heter klimamodeller, og heller kose seg med litt ren empiri for første ordens betraktninger. Og hva får man da? Jo, nå skal dere høre … :

Terjes enkle regnestykke

Nå har satellittene målt globalt temperatur i 33 år, og værballongene har rapportert globalt i 54 år. De har har selvsagt ikke vært upåvirket av El Ninjo’er eller La Nina’er.

• Så hva er temperaturtrenden over disse årene?
• Og har det vært noen overvekt av Ninjoer eller Ninaer som kan ha påvirket trenden?

For å få med 2011 også, la oss først bare se på trenden for gjennomsnitten av de syv første månedene januar-juli over disse årene. Det finner vi selvsagt (!) på NOAAs klima-websider:

• UAH nedre troposfære (jan-juli): 0,13 grader/tiår
• RSS nedre troposfære (jan-juli): 0,14 grader/tiår
• Værballonger midtre troposfære (jan-juli): 0,16 grader/tiår

Så gjorde jeg en rask opptelling i NOAAs tabell over offisielle ENSO-begivenheter (http://www.cpc.ncep.noaa.gov/products/precip/CWlink/MJO/enso.shtml)

Tabellen viste at værsatellittene (siden 1979) har opplevd 10 El Ninjoer og 10 La Ninaer. Mens værballongene siden 1958 har opplevd 18 El Ninjoer og 18 La Ninaer. Helt likt, altså, både på 33 og 54 års basis. Så det er all grunn til å ta den observerte trenden på alvor, som et godt estimat for hvordan det “egentlig er”.

I tillegg må vi huske at sola var noe sterkere i starten av måleseriene enn nå på slutten.

For ordens skyld: Dersom vi i stedet ser på målinger for hele år (hvilket jo er et vesentlig større datasett, selv om vi mister 2011), så er trenden henholdsvis 0,14 (UAH), 0,15 (RSS) og 0,16 (værballonger) grader pr tiår, iflg NOAA.

IPCC4 vs 2011

Men det skal sies: Det siste hele året med målinger før IPCC4 Physical Sciences Basis gikk i trykken, var 2005. På det tidspunktet hadde både satellittene og værballongene opplevd to flere El Ninjo’er enn La Nina’er. Og IPCC4 overestimerte, dessverre, oppvarmingen for de neste to tiårene. (I hvert fall slik det ser ut nå).

Etter 2005 har verden opplevd hele 4 La Nina’er, men bare 2 El Ninjo’er. Og i tillegg har sola vært svak. Det synes derfor å være gode argumenter for at det er utflatingen som er forbigående, og at global temperatur vil fortsette å øke i årene framover. Med unntak av 2012, hvor det ser ut til at vi får enda en La Nina …

Så verden blir nok enda varmere, om ikke så brått. Ikke at jeg ønsker det, men det synes å være svært gode grunner til å anta det.

 Stor sol, liten jord

Ellers: Nok et gjennombrudd fra NASA denne uken. Etter massiv digital finpussing av data fra en av STEREO-satellittene (som observerer sola fra et annet punkt i Jordas bane), kunne NASA Goddard SFC denne uken vise den første videoen av hvordan plasma-skyer som kastes ut fra sola, brer seg utover og etter hvert treffer Jorda. Se selv på:

www.nasa.gov/mission_pages/stereo/news/solarstorm-tracking.html