Jeg er i ferd med å drukne her i Bergen denne uken. Riktignok ikke i regn eller springflo - for ute skinte faktisk solen fra skyfri himmel i dag. Nei, det er de over 1000 forskerne og satellittdataene de presenterer her som er i ferd med å oversvømme hjernen min. ESAs Living Planet Symposium er en voldsom opplevelse. Og i tillegg til de gamle traverne som ENVISAT, ERS-2, SPOT, Landsat, Meteosat, osv, så ville altså tilfeldighetenes spill og noen vriene bæreraketter det slik at hele tre nye jordobservasjonssatellitter fikk urframføre sine målinger her på konferansen. 

GOCE og tyngdefeltet

GOCE var først i bane, og kom med det mest komplette datasettet. Satellitten som går lavere enn alle andre satellitter har nå samlet inn nok data til at en ny modell for jordas gravitasjonsfelt kunne presenteres. En rent midlertidig versjon, riktignok, for GOCE samler fortsatt inn data og i løpet av de neste par årene kommer ESA til å kverne ut den mest nøyaktige globale tyngdefeltmodellen verden har sett - like nøyaktig i tørre Sahara, i fjerne Antarktis og midt i Stillehavet som i godt oppmålte Norge. Til stor glede for forskere innen mange disipliner av geofysikken hvor et dårlig kjent tyngdefelt til nå har lagt begrensninger på hvordan ulike andre målinger skal tolkes, enten det nå gjelder havstrømmer, isbreer eller landheving.

SMOS og saltholdigheten i havet 

SMOS har også vært igjennom en spennende periode. Denne satellitten har et meget følsomt grid av mikrobølgesensorer, og et stort spenningsmoment har vært om det er ukjente (og uautoriserte) radiosendere rundt om på jorda på SMOS-frekvensen. Det viste seg å være en del overraskelser, men flere av de verste støykildene er slått av etter at ESA påviste problemet. Fortsatt er interferens et problem for satellitten i enkelte områder, men ESA kunne stolt legge fram det første bildet av saltholdighet i havoverflaten beregnet fra SMOS. Og det så ut til stemme utmerket med fasiten som var samlet inn med målebøyer ute på havet.

CryoSat-2 og isen

Aller størst spenning har vært knyttet til om vi ville få se noen data i Bergen fra CryoSat-2, som ganske nylig ble skytt opp. Svaret ble både ja og nei. ESAs instrumentmakere og sjefsforskerne bak satellitten viste stolt fram rådata som viste at satellitten er trygt i bane, har et utmerket signal/støy-nivå, og at den leverer gode data både i Antarktis og ute på havisen i Arktis. Vi fikk til og med se hvordan radarpulsen hoppet og spratt mellom noen isflak og åpne råker nord for Sibir. Men noe estimat for isens tykkelse ble ikke presentert, for først må satellitten fin-innstilles. Kalibreringsteamene skal få data om en uke eller to. Deretter vil alle isforskerne etter hvert få dataene de lengter etter. Oppskytningen har vært meget presis, og satellitten har drivstoff nok til å holde banen sin i 10 år framover. Vi får håpe elektronikken ombord holder like lenge.