Europas romorganisasjon ESA har ikke særlig respekt for norske påskeferietradisjoner. Så dermed blir det møter om Romstasjonen, Månen og Mars før feriemodusen overtar på onsdag. Men aller først en liten helge-blogg.

Mens vi venter på tallenes tale

Det er like før månedsslutt, og dermed ikke all verden å rapportere av tall denne helgen. Vi venter nå i spenning på en rekke geofysiske parametre:

• Global temperatur i nedre troposfære for mars (som kommer til å være på pluss-siden).
• Globalt havnivå (som også bør være på vei oppover).
• Sjøis-volumet i Arktis (som jeg ikke er sikker på).
• Varmemengden i havet for første kvartal 2012 (som egentlig er den viktigste indikatoren).

Ellers fastholder modellene fra NOAA at det går mot solid positive ENSO-verdier i Stillehavet. Men NOAA nøyer seg foreløpig med å varsle “Nøytral ENSO” på kort sikt. 

Vår i lufta?

Mens varmerekordene ble slått og blåveisen blomstret (rekord)tidlig her i Sør-Norge, så fikk trønderne alt regnet. Men vinteren holder fortsatt stand i Nord-Norge. Rundt Svalbard er det temmelig isfritt, og havet slurper nå i seg varmen fra vårsola.

Det blir spennende å se hvordan sjøisen i Arktis utvikler seg denne sommeren, fra et meget asymmetrisk utgangspunkt på henholdsvis Europa- og Alaska-siden av Nordpolen.  

MWP og LIA også utenfor Antarktis

En av leserne ga meg sist uke et tips om se nærmere på en artikkel fra Z. Lu ved Syracuse University, NY, USA. Jeg er ikke helt stø når det gjelder paleo-klima, og har ikke kommet lenger enn til Lu's abstract. Men det er interessant nok: 

Zu har nemlig gransket det ganske sjeldne mineralet ikaitt (engelsk: “ikaite”), hvor krystallstrukturen dannes ved lave temperaturer, bundet sammen av vann. Og oksygen-isotopene i dette vannet inni mineralet sier noe om temperaturen den gangen mineralet ble dannet.

Ikaitt kan dermed brukes som en “proxy” for global temperatur, og ved å hente opp sedimentprøver fra kysten av Antarktis kan man grave seg bakover i tiden og temperatur-historien der nede.

Ikaitt-metoden er ikke finkalibrert for kvantitativ bruk enda, men Lu's artikkel viser at den duger utmerket til å vise kvalitative endringer i temperatur opp gjennom århundrene. Både den lille istiden og Middelalderens varmeperiode viser seg tydelig i sedimentene som er hentet opp utenfor den Antarktiske Halvøya (som ligger ganske langt fra Sydpolen).    

Overraskende? Nei, både Middelalderens varmeperiode (MWP) og den lille istiden (LIA) var nok primært forårsaket av endringer i solas aktivitet, og i så fall bør de ha vært globale fenomener. En helt annen ting er at MWP og LIA trolig har hatt sterkere utslag rundt Nord-Atlanteren enn mange andre steder. Det fins som kjent vettuge teorier som tilsier en slik regional forsterkning (hvori inngår både stratosfæren og NAO-indeksen).  

Hvor varmt det var under Middelalderens varmeperiode? Ikke vet jeg. Skal jeg tippe, vil jeg tro at det siste tiåret har vært varmere globalt enn noe tiår i Middelalderen. Mens gjennomsnittstemperaturen de siste 500 årene definitivt har vært kaldere enn i perioden 750 - 1250. Og det var vel derfor nordboerne kunne bosette seg og trives på Grønland den gang.  

Og a propos Syracuse University: Noen av leserne som husker en kjent forsker som bodde i (antikkens) Syrakus?