Mens satellittfolket pakker sammen og forlater ESA's Living Planet Symposium i Edinburgh, så drar klimafolket snart av gårde til Stockholm for siste finpuss på IPCC5 Physical Science Basis. 

Hvis vi tar et virkelig ørneperspektiv, hvilke hint har egentlig målingene av naturen gitt oss siden IPCC4 gikk i trykken? Rent bortsett i fra at CO2-innholdet i atmosfæren har økt, og at sola befinner seg i den svakeste solflekksyklusen på hundre år. 

Det er egentlig litt forvirrende signaler som kommer fra naturen. For mens satellittmålt temperatur i nedre troposfære har ligget temmelig så flatt siden IPCC4 ble utgitt …

… så har varmemengden i havet, målt av bøyene ned til 2000 m dyp, økt jevnt og trutt i denne perioden:

Satellittmålingene av havnivå sier på sin side at havnivået har gått oppover med de samme gode, gamle 3 millimeter i året også det siste tiåret, tross utflatingen i global temperatur, oppvarmingen i havet og mer smelting fra isen på Grønland:

Og sjøisen i Arktis? Den har kanskje ikke nådd årets minimum enda når det gjelder utstrekning, men vil uansett raskt bli glemt sammenliknet med rekordårene 2007 og 2012:

I lys av dette er det kommet et ras med vitenskapelige publikasjoner det siste året som konkluderer med noe lavere estimat for klimafølsomheten for CO2, enn hva som er brukt i klimamodellene som ble kjørt forut for IPCC5.  

Det blir spennende å se hvordan IPCC vil sammenfatte dette i sin Fifth Assessment Report (AR5) i høst. Jeg har ikke tenkt å spekulere mer på det her. Nå tar jeg blogg-pause inntil folkene i Stockholm har gjort sitt, og den vedtatte Summary for Policymakers er offentliggjort. Vi ses til klimadebatt senere i høst. 

Og så blir det jo spennende å se om IPCC tok hensyn til noen av høringskommentarene mine …