Ja, jeg skal til Paris. Og nei, jeg skal ikke på klimatoppmøtet - det er nemlig ESAs programstyre for romovervåkning (Space Situational Awareness) som skal møtes på onsdag. Så får vi se hvor lang tid det tar å komme igjennom sikkerhetskontrollene. 

Avisene flommer allerede over av nyhets- og bakgrunnsstoff knyttet til klimatoppmøtet, så det er kanskje ikke så mye nytt jeg kan bringe her på bloggen denne uken. Men jeg tar med de tre mest interessante figurene jeg har sett i løpet av de aller siste dagene. Først - her er utviklingen av havoverflatetemperaturen i Stillehavet. Vi ser at det er særdeles rødt (varmt) øst for datolinjen nå. Skal vi si at området Nino3.4 trolig når sitt varmeste nivå nå i slutten av november, og at ONI indeksverdien for tremåneders perioden nov-des-jan kommer til å bli den høyeste for denne El Ninjoen? 

I motsetning til hva mange tror, så er ikke 2015 et El Ninjo år. Det er 2016 som blir det offisielle El Ninjo året, og der man normalt ville forventet de store varmerekordene. Nå skal det imidlertid sies at 2015 bare var en tiendels grad for lav i januar-februar-mars til å oppnå offisiell El Ninjo status, så det gir definitivt et feil inntrykk å kalle 2015 for ENSO-nøytralt. Jeg vil nok i fremtiden omtale 2015 som et "nesten El Ninjo-år". Eller kanskje en ny gjennomgang av målingene fra siste vinter og vår vil gi 2015 tilbake statusen som et lite El Ninjo-år?

Uansett, når man ser på hvordan global temperatur (her middelverdi av NOAA, GISS og Hadley) har utviklet seg gjennom diverse ENSO-sykluser, så framstår det en veldig tydelig global oppvarming. I denne figuren, som nylig kom fra Verdens meteorologiorganisasjon WMO, er det for 2015 bare benyttet anomali-verdiene for perioden jan-okt. Dessuten har 2015 fått sin egen farge i figuren, passende for et nesten El Ninjo-år:   

Siden 2015 er så varmt (ved overflaten), så blir det spennende å se om global temperatur i 2016 vil klare å klatre noe høyere. Mye sikrere er det at satellittmålt global temperatur i troposfæren i 2016 kommer til å knuse årets verdier (med forbehold for et virkelig digert vulkanutbrudd, eller at satellittene slutter å måle).  

Det er mange figurer der ute på nettet når det gjelder fremtidens CO2-nivåer og temperaturer. Her er en av figurene, som det kan være verd å kommentere litt: 

Den midterste kurven viser framskrivningen av de reduksjonene i klimagassutslipp som nasjonene allerede har forhåndsvarslet i oppkjøringen til klimatoppmøtet i Paris. I praksis kan vi altså nå se bort fra de verste dommedagsscenariene. Det andre interessante momentet ved figuren, er den grønne kurven som viser 2 grader global oppvarming i år 2100. Der må forfatterne ha valgt en bestemt verdi for klimafølsomheten, uten at det framgår av figuren hva verdien er. Som det ble skrevet tydelig i IPCC5 Physical Science Basis, så er det fortsatt noe usikkerhet om hvor stor klimafølsomheten for CO2 er.  

Det er irriterende at man ikke fikk bedre grep om klimafølsomheten i IPCC5, men sånn er det. Jeg tror imidlertid vi vil få strammet inn usikkerhetsintervallet noe allerede i løpet av et par år, for det fins tross alt en del satellitter som har brukbare målinger av både stråling og aerosoler siden årtusenskiftet - målinger som man ikke hadde gjennom de tyve første årene med værsatellitter. Massevis av ARGO-bøyer har vi også. Og det å ha gjennomlevd både en "pause" og en stor El Ninjo vil gi ytterligere innsikt.

Og deretter kommer ESAs satellitt EarthCARE, med både laser og radar og radiometer for å gi ytterligere svar om skyer, aerosoler og strålingsbalanse. Men den satellitten har dessverre blitt veldig forsinket i utviklingen. Romteknologi er ikke bare enkelt, nei. 

God helg.