Sol og sånt

Vi får puste ut og riste løs etter all lesingen og diskusjonen rundt IPCC5. Så i dag skal jeg heller skrive litt om sola. 

 

Antall solflekker har lenge vært observert fra bakken, men direkte måling av energien i utstrålingen fra sola (total solar irradians = TSI) er kun mulig fra satellitt. Det er et par veteraner der ute - SOHO (ESA) og ACRIMSAT (NASA) - som har holdt ut veldig lenge. De fikk for ca ti år siden besøk av NASA-satellitten SORCE, med nyeste generasjon TSI-instrument, kalt TIM (Total Irradiance Monitor). 

 

Solflekk-tallene tyder på at vi nå har passert toppen i en temmelig så slapp solflekksyklus. (Foto: (Grafikk: Climate4you))
Solflekk-tallene tyder på at vi nå har passert toppen i en temmelig så slapp solflekksyklus. (Foto: (Grafikk: Climate4you))

 

TSI-instrumentene måler fint variasjoner i solstrålingen, men det er vanskelig å absolutt-kalibrere dem. I forbindelse med TIM ble det gjort ekstra innsats i så måte, og det er på basis av dette at man nylig ble enige om å nedjustere “solkonstanten” til et sted mellom 1361 og 1362 W/m2.  

I august fikk imidlertid SORCE-satellitten alvorlige tekniske problemer med strømforsyningen, og derfor er det smått med data fra TIM om dagen (i tillegg til problemene med det amerikanske statsbudsjettet).  

Satellitten er imidlertid i live, og man sparer på batteri-kapasitet for å kunne sikre overlappende TSI-målinger mellom TIM og det nye TSI-instrumentet TCTE (Total Solar Irradiance Calibration Transfer Experiment) som skal opp på en satellitt fra US Air Force senere i år. 

Som nevnt er det viktig for forskningen å sikre overlapp i bane mellom forskjellige TSI-instrumenter. Om 2-3 år skal en norsk satellitt, med et instrument fra Sveits,  opp for å bidra til dette stafettløpet.

 

Kosmisk stråling? Neppe. 

Det ser dårlig ut for den kosmiske strålingens betydning for klimaet. For i Geophysical Research Letter kom nylig artikkelen “Investigation of cosmic ray - cloud connection using MISR” (Krissansen-Totton & Davies). MISR er et spektroradiometer som måler skyer og albedo, og instrumentet har nå flydd 13 år på NASAs satellitt Terra. Dette er en periode som har sett store variasjoner i solaktivitet og kosmisk stråling. Forfatterne har sett på sammenhengen mellom kosmisk stråling og Jordas albedo i denne perioden. Og konklusjonen deres er veldig klar:

“… no statistical correlations between cosmic rays and global albedo … and no evidence for any regional or lagged correlations”. 

Det pågår fortsatt meget interessante eksperimenter både ved CERN og i Danmark for å lære mer om de fundamentale trekkene ved skydannelse og bestråling av atmosfæren. Men kosmisk stråling som en vesentlig forklaringsfaktor for vår tids klimaendringer? Neppe. 

 

Magnetfelt, elektrisk strøm og meteorologi

Derimot er det økende interesse for den elektriske kretsen som går mellom bakken og ionosfæren, og dennes betydning for været og (regionalt) klima. Artikkelen “The interplanetary magnetic field influences mid-latitude surface atmospheric pressure” (Lam, Chisham & Freeman, Environmental Research Letters) viser hvordan endringer i det interplanetære magnetfeltet (d.v.s. solvinden) gir endringer i lufttrykket ved bakken i polområdene, og at dette påvirker jetstrømmen.

Effekten er tydeligst i Antarktis (som har en mye enklere geografi), men er også målt på den nordlige halvkule. Forfatterne sier at den målte trykkendringen ikke er stor, men siden den opptrer i et stort område, så er det nok til å påvirke værets utvikling videre.

Det kan se ut til at man nå er på sporet av en mekanisme som kan forklare den sammenhengen som mange har rapportert mellom solaktiviteten og jetstrømmen/NAO/vintertemperaturen i landene rundt Nordsjøen. Mer om det i en senere blogg.

Forfatterne er ellers tause når det gjelder denne effektens eventuelle betydning for global temperatur.    

 

Mer om september-temperaturen

Alle vet at ENSO er viktig for global temperatur. ENSO-indeksen pleier å ha størst utslag rundt nyttår, uansett om det La Ninja eller El Ninjo. Mens utslaget i global temperatur kommer noen måneder etter ENSO.

Det skal bety at måneder som september og oktober bør være de som er minst påvirket av ENSO. Så her er satellitt-kurven for bare september-temperaturen i nedre troposfære:

 

September-verdiene for satellittmålt globalt temperatur-avvik i nedre troposfære, basert på tallene fra UAH. (Foto: (Data: UAH. Grafikk: T. Wahl))
September-verdiene for satellittmålt globalt temperatur-avvik i nedre troposfære, basert på tallene fra UAH. (Foto: (Data: UAH. Grafikk: T. Wahl))

 

Jeg er fristet til å si at vi her ser en ganske jevn global september-temperaturstigning, avbrutt av de to vulkanutbruddene i 1982 og 1991, samt litt rester av ENSO. Ikke lett å se noen utflating de siste 10-15 årene her, nei.  Stigningstallet ser ut til å ligge på ca 0,15 grader pr tiår. 

Jeg skal lage et tilsvarende plott når oktober-tallene kommer fra UAH. Leserne oppfordres til å undersøke de andre globale temperaturseriene for september. 

 

Og ellers?

Her er sjøisen i Arktis 10. oktober:

 

Sjøisen i Arktis 10. oktober. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))
Sjøisen i Arktis 10. oktober. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))

 

Og i Antarktis? Vel, det blir nok en ny maksimumsrekord for sjøisen der i oktober, også. Interessant, ja.