Sola nær toppen, isen nær bunnen

La oss starte med sola i dag. Den nærmer seg toppen for denne solflekksyklusen, men ikke så fort som vi trodde. I sin nyeste prognose har nemlig NASAs Marshall Space Flight Center flyttet forventet tidspunkt for solmaks med et halvt år, til høsten 2013. I så fall har vi mye fint nordlys i vente de neste tre vintrene.

 

Svakeste solsyklus på 100 år

Hvor sterk (svak) er egentlig denne solflekksyklusen? Svaret begynner å bli tydeligere nå. Man meldte lenge at denne syklusen kunne bli særdeles svak. I følge NASA MSFC har imidlertid aktiviteten de siste 12 månedene vært såpass høy at denne syklusen allerede nå kan erklæres som sterkere enn syklus nr 14, som toppet seg i 1906.

Svakest på hundre år altså, men med et stykke igjen ned til Dalton Minimum på Napoleon sin tid. For ikke å snakke om Maunder Minimum, den gang da Petter Dass (1647 – 1707) ”glemte” å skrive om nordlyset i sine poetiske skildringer av geografi og geofysikk i ”Nordlands Trompet”. Muligens fordi han aldri så nordlyset? 

 

"Ett bilde sier mer enn tusen ord ..." (Foto: (NASA))
"Ett bilde sier mer enn tusen ord ..." (Foto: (NASA))

 

For de siste solflekksyklusene har vi særdeles gode satellittmålinger av den totale utstrålte effekten fra sola (som bare kan måles utenfor Jordas atmosfære). Slik det ser ut nå, så vil denne solsyklusen toppe seg på et TSI-nivå som er ca 0,6 W/m2 lavere enn den forrige. Omregnet til strålingspådriv (hvor man tar hensyn til Jordas kuleform og albedo) betyr det at sola varmer kloden vår med ca 0,1 W/m2 mindre nå enn i årene rundt forrige solflekkmaksimum. Ikke mye forskjell kanskje, men siden målingene av havnivå, issmelting og varmemengde tyder på at Jordas strålingsubalanse mot verdensrommet de senere årene ”bare” har vært ca +0,5 W/m2, så bidrar solar TSI noe til å forklare hvorfor global temperatur ikke øker så raskt som det ble varslet i IPCC4. Og da har vi fortsatt ikke tatt noe spesielt hensyn til UV, røntgen eller kosmisk stråling.

 

Endringene i solas totale utstråling presisjonsmåles nå fra satellitter. Nåværende solmaksimum når definitivt ikke opp til sine forgjengeres nivå. (Foto: (J. Hansen / NASA / Columbia Univ.))
Endringene i solas totale utstråling presisjonsmåles nå fra satellitter. Nåværende solmaksimum når definitivt ikke opp til sine forgjengeres nivå. (Foto: (J. Hansen / NASA / Columbia Univ.))

 

Dekobling?

Hvilket bringer oss til den artikkelen som har vært tog-lektyre denne uken: Den er skrevet av et italiensk forsker-team (Pasini, Triacca og Attanasio), publisert i Environmental Research Letters, og heter ”Evidence of recent causal decoupling between solar radiation and global temperature”.

Som forfatterne selv sier i innledningen – artikkelen gjør egentlig ikke noe annet enn å fastslå det som alle kan se ved et raskt blikk på målekurvene for global temperatur og solaktivitet: Etter den særdeles sterke solflekksyklusen som toppet seg i det Internasjonale Geofysiske Året 1958, så ser det ut til at solaktiviteten og Jordas globale temperatur har begynt å gå hver sin vei. Sola har etter hvert blitt svakere, mens global temperatur har økt.

Forfatterne kjører opp et tungt statistisk maskineri for å teste null-hypoteser vedrørende innvirkningen på global temperatur av henholdsvis drivhusgasser (CO2 + CH4 + N2O) og solas totale utstråling (TSI). Klimagassene består testene godt helt opp til våre dager, mens sola taper forklaringskraft etter 1960-tallet.

Forfatterne ser også på CO2 og TSI sammen med et utvalg av hav-parameter (AMO, PDO, ENSO). I likhet med amerikanerne ved Berkeley, så konkluderer italienerne i denne artikkelen at av de naturlige indre (?) syklusene i klimasystemet, så er det den atlantiske multidekadiske oscillasjon AMO som spiller den viktigste rollen på dekadisk tidsskala.

Hvorvidt AMO kan anses som en ekte indre svingning, eller må forklares ved ytre pådriv, er et annet spørsmål. Det er interessante publikasjoner om akkurat det spørsmålet på vei ut fra norske forskere i Tromsø. Men det kan vi komme tilbake til en annen gang.

 

Fra tall til tolkning

Det fins to måter å se de nye ”italienske” resultatene på (og begge synspunkter har tilhengere på grensen til det religiøse der ute i blogosfæren):

Enten:
Det er en ny sheriff i byen: Den menneskeskapte økningen av langlivete drivhusgasser gjør at global temperatur slett ikke har tenkt å følge solas vei nedover i årene framover.

Eller:
Denne solsyklusen er fortsatt sterkere enn under den lille istiden, som varte lenge. Derfor bidrar selv denne nokså slappe solsyklusen til fortsatt global oppvarming etter den lange og kalde lille istiden. (En analogi som ofte brukes, er at en kokeplate ikke behøver å stå på fullt hele tiden for å varme en stor vannkjele). 

Siden man ikke har eksakte målinger av TSI (eller global temperatur) fra 1600-tallet, så er det ikke lett å felle noen knusende dom. Ingen vet med sikkerhet hvor svak sola var den gangen. 

Men dersom man skal tilskrive sola hovedæren for at det var kaldt både under Dalton Minimum (Napoleon) og i årene før 1. Verdenskrig, så burde nok global temperatur ha vært på full fart nedover nå, hvis det ikke var for all CO2’en. Det faktum at global temperatur fortsatt holder seg høy, og trolig øker litt i 2012-2013, er en sterk indikasjon på at antropogene utslipp av drivhusgasser nå er i ferd med å overta hovedrollen.

 

Ny rekord for glidende tre års middelverdi (tykk kurve) for global temperatur i nedre troposfære, målt fra satellitt. Den kommer forresten til å stige i neste måned også! (Foto: (Data: UAH. Grafikk: Climate4you))
Ny rekord for glidende tre års middelverdi (tykk kurve) for global temperatur i nedre troposfære, målt fra satellitt. Den kommer forresten til å stige i neste måned også! (Foto: (Data: UAH. Grafikk: Climate4you))

 

 

Slik var temperaturen (avvik fra normalen) i nedre troposfære i august måned, målt fra satellitt. (Foto: (UAH - University of Alabama at Huntsville))
Slik var temperaturen (avvik fra normalen) i nedre troposfære i august måned, målt fra satellitt. (Foto: (UAH - University of Alabama at Huntsville))

 

Og sjøisen?

Sjøisen i Arktis er like i nærheten av bunnpunktet nå. I forhold til det forrige rekordåret i 2007 ligger nivået for ulike målinger av sjøisens utstrekning eller areal nå 15 – 20 prosent lavere. Her er sjøis-estimatet rapportert fra Nansensenteret torsdag 13. september: 

 

Fortsatt litt igjen før det snur. Her er sjøisens utstrekning iflg Nansensenterets algoritme for den amerikanske DMSP-satellitten. (Foto: (NERSC))
Fortsatt litt igjen før det snur. Her er sjøisens utstrekning iflg Nansensenterets algoritme for den amerikanske DMSP-satellitten. (Foto: (NERSC))

 

 

Alle kan ha en dårlig dag - og slik så ENSO-prognosen fra NOAA ut i dag. Men såpass mye hopper og spretter nok ikke Naturen, nei. (Foto: (NOAA))
Alle kan ha en dårlig dag - og slik så ENSO-prognosen fra NOAA ut i dag. Men såpass mye hopper og spretter nok ikke Naturen, nei. (Foto: (NOAA))

 

Og ellers?

Denne helgen skal jeg ut i hagen vår for å plukke amerikanske kjempeblåbær. Av en eller annen grunn synes akkurat den bærbusken at dette har vært en super sommer. 

Og mandag krysses fingrene for Europas nye polare værsatellitt MetOp-B, som skal skytes opp med russisk rakett. Da blir nok både været og sesongvarslet enda bedre.

God helg! 

 

Rykende ferskt sesongvarsel for perioden okt-nov-des fra met.no. Fortsatt varmt på Svalbard. (Foto: (met.no))
Rykende ferskt sesongvarsel for perioden okt-nov-des fra met.no. Fortsatt varmt på Svalbard. (Foto: (met.no))

 

 

Morgenstemning i Paris. ESAs hovedkvarter er rett rundt neste gatehjørne. (Foto: T. Wahl)
Morgenstemning i Paris. ESAs hovedkvarter er rett rundt neste gatehjørne. (Foto: T. Wahl)