Da er årets ferieturer unnagjort, bærene i hagen er plukket, og lenge planlagt maling av hus og hytte er fullført. Sommerens siste medbrakte klima-artikkel er også lest. Og dermed er det tid for skriving av den siste ferie-bloggen.

Hva skjedde med kloden i sommerferien?

Satellitter har som kjent ikke sommerferie, og de har derfor rapportert flittig om jordklodens gjøren og laden i sommer. 

En definitiv rekord er notert i juli: De offisielle sjøis-tallene fra NOAA NSIDC viser at satellittene aldri har sett mindre sjøisdekke i Arktis i juli måned enn i år. Når det gjelder innspurten i september, så får vi vente og se.

Hånd i hånd med dette kommer meldingen fra University of Washington om at volumet av sjøisen i Arktis er betydelig mindre enn i 2007. Her kombineres målinger/estimater av isens utbredelse og tykkelse.

Stillehavet har vært forskånet for både El Ninjo og La Nina de siste månedene, og global temperatur i troposfæren har dermed fått vist sitt ”sanne ansikt” – som er temmelig varmt. Faktisk den tredje varmeste juli-måneden i nedre troposfæren målt fra satellitt, i flg UAH. Og nok en iskald måned i stratosfæren.

Både NOAA og Stillehavet selv synes å være litt i tvil om hvorvidt det skal komme en ny (kald) La Nina eller ikke. Noen El Ninjo blir det i hvert fall ikke. Det kan bli plusspoeng her til de som hevder at vi er inne i en periode med (PDO-relatert) overvekt av La Nina’er. Og det er ikke bare økonomene som ser en mulig “double-dip” i sine kurver.

Og så smalt det på sola 4. august, med påfølgende kraftige geomagnetiske stormer her på Jorda i de påfølgende dagene. Tidligere var det greit nok med den slags – det kunne jo bli litt fint nordlys. Men når man har sin egen lille satellitt i bane, så sitter man med hjertet i halsen hver gang en diger solflekk tar sats og spytter ut en plasmasky eller proton-skur …

Noen ferske vitenskapelige artikler

Av nye artikler, så dukket det opp en om aerosolenes innvirkning på skyene: ”Satellite methods underestimating indirect climate forcing by aerosols” (Pener, Xu & Wang, PNAS Early Edition). Denne antropogene ”indirekte aerosol-effekten” var en av de største ukjente nedkjølende faktorene i IPCC4-rapporten, hvor den ble angitt til -0,7 W/m2 (med et usikkerhetsspenn mellom -1,8 og -0,3 W/m2). Artikkelen er temmelig teknisk, men budskapet er at det i noe tid har vært en motsetning mellom tolkning av satellittmålinger av ”gjennomsiktigheten” av atmosfæren og modellberegninger når det gjelder hvor mye antropogene partikkelutslipp har bidratt til mer skydannelse siden den industrielle revolusjon startet. Forfatterne synes å mene at det avkjølende bidraget fra denne effekten er noe større enn hva man hittil har trodd.

Og så gjorde en av mine ivrige lesere meg oppmerksom på to nye artikler i GRL. Disse er fra forfattere som har tatt den tilsynelatende utflatingen av global oppvarming på alvor, og kommer med mulige forklaringer:

Palmer, McNeall & Dunstone fra UK Met Office skriver at omrøring av varme nedover i dyphavet ”could easily mask the long-term warming associated with antropogenic climate change over a decade”.

Katsman og van Oldenborgh fra den nederlandske værvarslingen KNMI fastslår at “over the period 2003-2010, the upper ocean has not gained any heat, despite the general expectation that the ocean will absorb most of the Earth’s current radiative imbalance”. Og de sier videre på basis av modellstudier at “An 8-year period without upper ocean warming is not exceptional. It is explained by increased radiation to space (45 %), largely as a result of El Ninjo variability on decadal timescales, and by increased warming at larger depths (35%), parly due to a decrease in the strength of the Atlantic meridional overturning circulation”.

Begge disse gruppene skrev sine artikler før nyheten kom om det økte aerosol-nivået i stratosfæren som om jeg fortalte om i forrige blogg. Og så har vi sola, da. Til sammen er det nå en overflod av (mulige) forklaringer på hvorfor den globale oppvarmingen har gått så tregt i det siste. Nesten rart at det ikke har blitt enda kaldere … 

Men nedbremsingen skyldes altså ”midlertidige” effekter (både naturlige og menneskeskapte) som på sikt neppe vil kunne holde igjen en videre global oppvarming.

I dette ligger det også en mulighet for at IPCC4 (over)tolket litt for mye av oppvarmingen forut for 2006 som menneskeskapt.

Uansett, jeg summerer opp feriens lesing av klima-publikasjoner med at antropogen global oppvarming er reell, men at den for tiden (heldigvis!) motarbeides av sterke geofysiske krefter fra både naturens og menneskenes side.

James Hansen og istidene

Avslutningsvis noen ord om den artikkelen som har gitt meg mest hodebry i ferien: James Hansens ”Paleoclimate Implications for Human-Made Climate Change”.

Jeg har aldri interessert meg noe særlig for istidene, og med såpass mye drivhusgasser som vi slipper ut i atmosfæren, så er ikke akkurat en ny istid noe jeg har tenkt å forberede meg på. Men Hansen har noen argumenter som man bør tenke litt igjennom. Og når det gjelder hva som gir mest informasjon om hva slags klima vi har i vente, så har Hansen nå følgende rankingliste:

1. Informasjon fra tidligere mellomistider (paleoklima)
2. Globale satellittmålinger
3. Klimamodeller

Så mye for Hansens tro på klimamodellenes nøyaktighet, altså. Og for meg er det selvsagt lett å være enig i at vi trenger fortsatte satellittmålinger. Men så var det dette med paleoklimaet, da …

Hansens argumenter starter ganske standard:

Gjennom de siste en million årene (med kontinentene på sin nåværende plass) har klimaet på Jorda svingt kraftig mellom istider og mellom-istider.

Driveren i dette er noen forholdsvis beskjedne variasjoner i solinnstrålingen til Jorda, pga endringer i Jordas bane (Milankovitch-sykluser), forsterket av naturlig utslipp/innfanging av CO2 etter hvert som den sol-drevne temperaturen går opp eller ned.

Et par av de tidligere mellomistidene (Holsteinian og Eemian) var noe varmere enn vår mellomistid (Holocene). I disse periodene var havnivået ca 5 m høyere enn i dag. Årsaken til dette var en betydelig, men ganske langsom, smelting og avrenning fra iskappene på Grønland og i (Vest-)Antarktis.

OK, det høres greit ut. Men så kommer nådestøtet: De sol/bane-induserte endringene i klimapådrag (”forcing”) i hine hårde dager var betydelig mindre enn hva våre egne CO2-utslipp forårsaker i vår tid. Og det høye CO2-nivået vi har etablert i atmosfæren, vil være med oss i flere hundre år framover. Dette er lang nok tid til at myyyyye is vil smelte på Grønland og i Antarktis. Spørsmålet er bare:

• Hvor nær temperaturen i Eemian, Holsteinian og den fjerne Pliocene-tiden er vi nå?
• Hvor raskt vil issmeltingen på Grønland og i Antarktis gå?

Jeg har ingen faglige forutsetninger for å mene noe om dette. Og fagfolkene er uenige.

Det som kan sies, er at den korte serien med satellitt-målinger viser at smelting på Grønland og i Antarktis synes å ha kommet i gang og akselerert noe de siste ti årene. Men både smeltevolumet og den observerte havnivåstigningen er foreløpig temmelig beskjedent i forhold til det katastrofescenariet som Hansen tegner opp. Krise blir det bare dersom Hansen har rett i at vi allerede er oppe på temperaturnivået fra Eemian-tiden, og at smeltingen på Grønland og i Antarktis vil øke eksponensielt. Han viser kurver og figurer for 10 års doblingsrate for smeltingen, som foreløpig ikke kan avvises ut fra GRACE-satellitt-målingene fra Grønland. Det gir temmelig så dystre scenarier allerede før år 2100.

Lederartikkelen “Ice and Ocean” i tidsskriftet Nature Geoscience Vol 4 August 2011 synes ikke å støtte Hansens meget raske smelte-scenario. Heldigvis. Men på laaaang sikt er vi nok på vei mot vesentlig mindre is og høyere vannstand. 

Oppsummering: 

Det er viktig å videreføre satellittmålingene av endringer i tyngdefelt og havnivå. Og inntil videre sover jeg godt, for havnivåstigningen går tregt. Men jeg liker ikke at sjøisen krymper så raskt og at smeltingen på Grønland synes å akselerere i denne siste 6-årsperioden hvor jo global temperatur nesten ikke har steget. Kanskje er det allerede farlig varmt i verden?

Men nå skal det bli godt å komme i gang med jobben igjen: Verden trenger jo flere satellitter …