Stein fra oven, is på havet, vann ved bakken

Det var jammen et skikkelig meteorsmell over Russland forrige dagen. NASA har regnet på saken, og mener at objektet, som nå omtales som en asteroide, var mye større, og høyere oppe, enn hva man trodde etter de første bildene fra Russland. Nyeste tallene fra over there er:

  • Diameter: 15 - 17 meter
  • Eksplosjonshøyde: 20 - 25 km

Man har klart å rekonstruere sporet ved infralydmålinger fra stasjoner rundt om på kloden. Det første signalet er fra Alaska. Det tok ca 32 sekunder fra asteroiden gikk inn i jordatmosfæren, til den eksploderte over Chelyabinsk.

Denne asteroiden/meteoren var faktisk såpass stor, at det nok vil bli mye grubling i etterkant på hvorfor den ikke ble oppdaget og varslet på forhånd. 

Og dagen etter suste altså den mye større asteroiden 2012DA14 heldigvis fredfullt forbi, fulgt med diverse teleskoper og radarer (også norske).

Selv om Dagsrevyen antydet noe annet, så hadde de to begivenhetene lite med hverandre å gjøre. Russland-meteoren kom fra en helt annen retning enn 2012DA14. 

Men de to sakene lever sine egne liv i media nå. Så la oss i stedet se litt på ukens ferske forskningsresultater. Og glede oss over at Landsat-8 kom trygt opp i bane.

 

Endelig Cryosat-resultater

Denne uken kom en av de publikasjonene som jeg virkelig har etterlyst, nemlig den første fagfelle-vurderte artikkelen som vurderer sjøisens volum i Arktis, basert på målinger fra ESAs satellitt Cryosat-2 (den første Cryosat kom aldri opp i bane pga feil med bæreraketten).

Europeiske og amerikanske forskere har nå klart å skjøte sammen lasermålingene som NASAs satellitt ICESat gjorde i årene 2003-2008, med ESAs radarmålinger fra Cryosat for vintrene 2010/2011 og 2011/2012. Som et biprodukt har man også fått en test på hvor nøyaktig er sjøis-modellen PIOMAS, som kjøres kontinuerlig ved universitetet i Seattle basert på værdata og grovere satellittbilder.

Mens man vanligvis har mest fokus på sjøisens minimum i september, er det vinterisen som står i fokus i artikkelen som nylig ble publisert i Geophysical Research Letters. Og hva sier tallene?

 

Sjøisens volum i Arktis estimert med radarmålinger fra Cryosat (røde punkter) og fra PIOMAS-modellen (hvit kurve). (Foto: (Fra ESAs web-side))
Sjøisens volum i Arktis estimert med radarmålinger fra Cryosat (røde punkter) og fra PIOMAS-modellen (hvit kurve). (Foto: (Fra ESAs web-side))

 

I artikkelen sammenliknes volumet som ble målt i ICESat-perioden (2003 – 2008) med Cryosats målinger de to siste vintrene. Begge satellittene måler høyde i meget tynne striper, og må derfor midle over flere uker for å få et representativt bilde av hele Arktis.

Volumet av ”høstisen” (nov/des) har sunket mest – ned ca 36 prosent fra 11 900 km3 til 7600 km3.

Vinterisen (jan/feb) har klart seg noe bedre – her har volumet sunket med ”bare” 1500 km3 (9 prosent) fra ICESat til CryoSat.

De nye målingene bekrefter at den virkelig tykke sjøisen ved nordkysten av Grønland og Canada har krympet mye de senere årene.

Foreløpig er det ikke vist Cryosat-verdier for vår- og sommermånedene, selv om satellitten har samlet masse data også på den tiden av året. Årsaken til dette er at man foreløpig ikke har gode nok analysemetoder til å skille mellom radarekko fra åpent hav og fra smeltevann oppå isen. Isens tykkelse beregnes jo ved å måle hvor høyt toppen på isen ligger over sjøen.

På sikt vil man trolig klare å utvide analysen også til våren og sommeren, ved først å lokalisere områder hvor man er sikker på at det ligger vann oppå isen. Men det er hardt arbeid og mye fikling dit. 

Hva så med PIOMAS-modellen? Cryosat-resultatene tyder på at trend-estimatet fra PIOMAS er godt, men at modellen jevnt over beregner litt for lavt volum for sjøisen. Vi får se om det etter hvert kommer en ny versjon av PIOMAS som stemmer enda bedre med satellittmålingene.

Uansett er budskapet at den kraftige nedsmeltingen av sjøisen i Arktis som man lenge har hatt begrunnet mistanke om, nå er bekreftet ved direkte satellittmålinger av isens tykkelse og areal. Og Cryosat har mange gode år foran seg.

 

Havnivået i nord

Så hva gjør Cryosat om sommeren, når det ikke er så enkelt å beregne isvolumet? Den kan blant annet bidra til å estimere havnivået i de områdene der det er isfritt eller store råker. På denne måten krabber nå våre estimater for havnivåstigningen stadig lengre nordover.

 

Havnivå-trend i Arktis etter to tiår med satellittmålinger. Noen av tidevannsmålerne i området er også avmerket. (Foto: (Shum et al. 2012))
Havnivå-trend i Arktis etter to tiår med satellittmålinger. Noen av tidevannsmålerne i området er også avmerket. (Foto: (Shum et al. 2012))

 

Etter hvert som måleserien fra Cryosat blir lengre, vil flere av de hvite områdene i denne figuren bli fylt ut med farge. Som bildet allerede antyder, er havnivåstigningen meget ujevnt fordelt i Polhavet. 

 

Grunnvannet og satellittene

De to tyngdefeltsatellittene GRACE fortsetter å imponere. Nå er det områdene i Midt-Østen som amerikanske forskere (Famiglietti et al.) har gransket med disse satellittene. De konkluderer at i en syvårsperiode har bassenget rundt Eufrat og Tigris mistet 144 km3 med ferskvann, hvorav ca 60 % er reduksjon i grunnvann. Bare i India tappes grunnvannet ut raskere.

I en annen artikkel, ”Increased water storage in North America and Scandinavia from GRACE gravity data” (Nature Geoscience, des 2012) skriver forfatterne (Wang et al.) at mens det har vært mye tørke i Texas, så har mengden ferskvann i områdene lengre nord i USA og i Canada økt med ca en rate på hele 43 Gtonn/år gjennom det siste tiåret. De har også sett på det sørlige Skandinavia, og mener her å se en økning i vannmengden på ca 2 Gtonn/år.

Denne type variasjoner i vannmengdene som er lagret inne på land, må tas hensyn til når man studerer hvordan globalt havnivå utvikler seg.  

 

Andre ting

Ingen grundig forklaring foreløpig på hvorfor januar-målingene av global temperatur spratt så raskt opp fra desember. Her er f. eks. UAH-kurven for temperaturen i nedre troposfære målt over hav:

 

Målefeil eller oppgulp av varmluft fra havet? Temperaturen i nedre troposfære målt fra satellitt kun over havområder føyk i været i januar. (Foto: (Data: UAH. Grafikk: Climate4you))
Målefeil eller oppgulp av varmluft fra havet? Temperaturen i nedre troposfære målt fra satellitt kun over havområder føyk i været i januar. (Foto: (Data: UAH. Grafikk: Climate4you))

 

Og isen i Barenthavet? Nei, den kommer visst aldri fram til Bjørnøya denne vinteren:

 

Iskartet fra met.no for 15. februar. (Foto: (met.no))
Iskartet fra met.no for 15. februar. (Foto: (met.no))

 

Om neste gang

Vanligvis skrives bloggene mine etter innfallsmetoden, med ”redaksjonsmøte” mellom meg selv og min notisblokk på toget hjem fredag ettermiddag.

Neste blogg blir annerledes. I lys av den lange debatten som fulgte etter bloggen 2. februar, vil neste helgs blogg være viet til jakten på fingeravtrykk etter CO2-effekten. Vi ses igjen da. Satellitter tar som kjent ikke vinterferie.