Nå er både målingene og modellene enige: Etter mange måneder med kald La Nina -tilstand, er forholdene i den sentrale delen av Stillehavet i ferd med å normalisere seg. Foreløpig er det ingen klare tegn verken til omslag til en varm El Ninjo eller retur til en kald La Nina.

På vei mot en varmere verden

Så la oss anta at Stillehavet legger seg til ro i nøytral posisjon ut året. Hva vil skje da?

- Global temperatur i atmosfæren, enten den er målt fra satellitt, værballonger eller ved bakken, vil sakte krabbe oppover igjen. Ikke til rekordhøyder, men til det som nå for tiden er Jordas ”normaltemperatur” (ja – jeg vet at det begrepet ikke er veldefinert).

- Årets gjennomsnittstemperatur hittil vil også krabbe oppover etter en ganske kald start. Ikke så mye i første omgang, men når juni–målingene kommer inn, vil vi nok se at 2011 virkelig har begynt å klatre mot en plass blant de ti varmeste årene (ja – jeg vet at jeg tippet noe annet forholdsvis nylig).

- Enkeltmåneder i 2011 erstatter etter hvert tilsvarende måneder i 2008 i den glidende tre års globale gjennomsnittstemperaturen som presenteres på nettstedet Climate4you. 2008 var kaldere. I september vil derfor Climate4you vise at, målt på denne måten, har verden aldri vært varmere enn nå.

- Samtidig skyver 2011 gradvis ut året 2001 når det gjelder å telle med i den løpende 10-års gjennomsnittstemperaturen, av mange regnet som det mest relevante målet for hvor varm verden er. Etter som 2011 ender opp med å bli varmere enn 2001, så blir det også ny 10-års varmerekord ved slutten av året.

Dette skjer mens sola lenge har vært slapp, og de store naturlige hav-syklusene i følge både eksperter og generelle skeptikere skulle tilsi kjøligere tider.

Så jeg tror nok FNs neste klimapanel blir nødt til å konkludere at de faktisk hadde ganske mye rett forrige gang. Verden blir varmere, og det er i betydelig grad menneskenes skyld. Noen som er uenige?

Reddet av magnetfeltet

Fra Stillehavet tar vi en rask fantasi-tur ut i verdensrommet. Det ser ut til å gå riktig ille for oss der vi stuper inn mot det sorte hullet Cygnus X-1. Men heldigvis – og ganske overraskende – noen meget sterke magnetfeltlinjer griper inn i siste øyeblikk, og kaster oss vekk, like før vi suser inn i event-horisonten til det sorte hullet. Det er i hvert fall noe slikt forskere mener å se når de tolker målinger fra ESAs astronomiske satellitt Integral, som observerer gammastråling.

Det er første gang magnetfelt er påvist så nær et sort hull. Og det er litt av en kraftinnsats som ligger bak denne konklusjonen – observasjoner av Cygnus X-1 er gjort i bruddstykker gjennom syv år, og er møysommelig satt sammen til et datasett som tilsvarer mer enn 2 måneders eksponeringstid. Les mer på ESAs nettsider:

www.esa.int/esaCP/SEMQ4Y3UFLG_index_0.html

Fortsatt god helg, og et noe varmere år enn ventet.