Det er ytterst spennende i Arktis når det gjelder isdekket. Etter å ha vunnet i juli måned, måtte 2011 ta til takke med andreplassen i august. Men det mest prestisjefylte oppgjøret gjelder selvsagt september-tittelen. En drøy uke inn i september er det temmelig jevnt på mange av statistikkene som lages på basis av de daglige satellittmålingene. Snart felles dommen.

Når det gjelder isvolumet, så er nok saken klarere. Det er definitivt mindre sjøis i Arktis nå enn i 2007.

Dust Bowl’en måtte bite i gresset

1936 overlevde såvidt som den varmeste sommeren i hele USA sett under ett, men i de to ”Dust Bowl-statene” Texas og Oklahoma er det skrevet historie i år: Sommeren 2011 (juni, juli, aug) er nemlig registrert som den varmeste noen gang der, klart foran de mytiske årene 1934 og 1936. Men det er interessant at folk over there ikke har behøvd å bli klimaflyktninger vestover langs Route 66 av den grunn. Verden har faktisk gått framover.

Temmelig varm troposfære

Det ble den tredje varmeste august måned globalt i nedre troposfære, iflg de herrer Spencer, Braswell og Christy på UAH. Og det uten at det er antydning til noen varm El Ninjo. RSS mener at dette var den sjette varmeste august’en som satellittene har målt i løpet av sine 33 år. Uansett – dette La Nina-året har blitt varmere enn jeg trodde da det startet.

Sensasjon i Oslo …

Jeg var innom EUMETSATs store værsatellitt-konferanse i Oslo sist uke. Det er imponerende hva man klarer å dra ut av rådataene når det gjelder viktige atmosfære-parametre som temperatur, vanndamp, ozon, NO2, SO2, formaldehyd, osv. Og amerikanerne forsikret oss om at snart kommer deres neste generasjon værsatellitt (NPP) opp i bane, bl a med et nytt CERES-instrument for måling av Jordas strålingsbalanse (ref debatten som raser mellom Dessler, Spencer og Lindzen).

Men den som stjal showet den onsdagen jeg var der, var Xuanji Wang fra University of Wisconsin (Madison). Med en temmelig uforståelig engelsk-uttale fortalte han at han hadde samlet sammen alle de gamle AVHRR-målingene fra værsatellittene. Så satte han opp en særdeles komplisert likning med alle fluksene inn og ut, avhenging av sol, atmosfære, snø på isen, isens tykkelse og temperaturen i havet under isen.

Og med den største selvfølgelighet gikk han videre og fortalte at denne modellen hadde han invertert, og vips fikk vi presentert en kurve som viste at volumet av sjøisen i Arktis hadde falt med ca 15% pr tiår i perioden 1982 – 2004! ”De siste årene er det ikke noen vits i å gjøre dette”, sa han, ”for nå har vi jo mer nøyaktige satellitter som måler istykkelse direkte” (ICESat og CryoSat).

Det var ikke bare jeg som fikk hakeslipp – Wang har tryllet fram en superrelevant klimakurve som få trodde var mulig fra de ”kjedelige” AVHRR-satellittmålingene langt tilbake i tid. Og metoden hans vil altså kunne finkalibreres med nyere målinger fra IceSat og CryoSat.

… og lovende tendenser i Tromsø

Noe av det samme opplevde jeg i Tromsø uken før, på Nordic Remote Sensing Days. ESAs høydemålersatellitter har passert over Barentshavet, Karahavet og Polhavet siden 1991. Men satellittaltimetre liker seg best over åpent hav, og de aller fleste altimetermålingene i disse polare havområdene har derfor blitt sendt rett til lagring, av frykt for at målingene har vært ”forurenset” av isflak eller isfjell.

Med den finoppløselige CryoSat i bane, lærer man nå mye mer om hvordan altimetersignalene egentlig er fra åpne råker og over isfjell. På basis av dette synes det nå mulig å hente fram de gamle altimetermålingene fra ERS-1, ERS-2 og ENVISAT, og dermed beregne endringer i havnivået for en mye større del av Arktis gjennom de siste tyve årene. Så satellittfolkene lever ikke bare i nuet – de jobber seg bakover i tiden også.

Kosmisk stråling og alt det der

Debatten går fortsatt der ute om CERN, kosmisk stråling og Svensmarks teori om solas indirekte innvirkning på klimaet. Man har ganske gode målinger av intensiteten av kosmisk stråling her på Jorda de senere årtiene. Som figuren under viser, så er det ingen tydelig trend der som umiddelbart kan forklare all den globale oppvarmingen i denne perioden.

Men et litt grundigere blikk viser vel at den kosmiske strålingen var litt sterkere på 1960- og 1970-tallet (da global temperatur ikke steg) enn på 1980- og 1990-tallet (da global temperatur økte raskt). Og at den kosmiske strålingen har vært ekstra sterk de senere årene, i takt med den temmelig slappe solaktiviteten – og tregere global temperaturutvikling.

Vi ser også at variasjonen av kosmisk stråling innenfor en solflekksyklus er ganske stor (nesten +/- 10 prosent). Dette er svært mye variasjon sammenliknet med solas totale utstråling (TSI), som bare varierer med ca en promille opp eller ned gjennom den 11 årige syklusen. (Også i UV-delen av spekteret varierer strålingen fra sola temmelig mye i løpet av solsyklusen.)

En god modellering av solas innvirkning på Jordas temperatur bør derfor omfatte en beskrivelse av både lys&varme, UV-stråling og kosmisk stråling. Man er ikke der enda – og som kjent strides forskerne fortsatt om hvor mye TSI’en har variert gjennom århundrene. Men hvis alle disse tre effektene svinger i takt, så er det grenser for hvor sterk virkningen av hver enkelt av dem kan være – for Jordas temperatur fyker tross alt ikke så mye opp og ned gjennom solflekksyklusen.

Noen som synes jeg var litt ullen i formuleringene her? Mulig det – for jeg har mest lyst til å vente enda noen år før jeg konkluderer om Svensmarks kosmiske stråle-effekt. Jeg vil gjerne se noen flere resultater fra CLOUD-eksperimentet på CERN. Og så vil jeg gjerne se om jeg (og de fleste klimaforskerne) får rett i at verden kommer til å sette nye varmerekorder i 2012, 2013 eller 2014. Eller om vi blir overkjørt av et globalt temperaturfall som vi ikke forstår.

May you live in interesting times …