Har du noen gang lurt på hvordan man velger ut hvilke forskningssatellitter som skal bygges? Hvilken forsker som skal få ønskedrømmen sin oppfylt? Hvem som skal få sendt opp et høyteknologisk vidunder til 4 milliarder kroner for å finne svaret på akkurat SITT spørsmål, og som kan gi Nobelprisen i fysikk ti eller femten år senere? Vel, det er tøffe tak, vanskelige kvalifiseringsrunder og et beinhardt sluttspill, akkurat som i toppidretten.

For i ESAs vitenskapsprogram (hvor det er obligatorisk deltakelse på BNP-nivå for alle medlemsland) står vi midt oppe i denne type utvelgelsesprosess i disse dager. ESAs medlemsland skal i fellesskap bli enige om hvilke nye vitenskapelige satellitter/romsonder som skal skytes opp før 2020. Prosessen kalles Cosmic Vision 2015-2025.

Kampen er i gang

Det har allerede vært gjennomført utlysning av idékonkurranse, og massevis av skisser ble mottatt for nye typer instrumenter, satellitter og romsonder. Og ikke minst, med begrunnelse for hvorfor akkurat dette instrumentet bør bygges for å fravriste naturen noen nye hemmeligheter.

Romingeniørene i European Space Agencys tekniske senter ESTEC i Nederland har så gjort vurderinger av hva som er teknisk mulig og umulig, hvor stor bærerakett som behøves, og hva prisen kan forventes å bli. Samtidig har rådgivende team av forskere gitt sine anbefalinger om hvilke av de foreslåtte målingene som vil kunne flytte våre kunnskapsgrenser mest.

Som i all annen politikk, er det også i rompolitikken vanskelige prioriteringer som må gjøres. For hva er egentlig viktigst i verdensrommet de nærmeste årene:

- Å avklare om Einsteins kosmologiske konstant faktisk er forklaringen på universets mystiske mørke energi?

- Å forstå solas fysikk så godt at man presist kan varsle hvor intens og lang neste solflekksyklus kommer til å bli?

- Eller å sneie nedom en asteroide for å ta med steinprøver hjem til jorda, og vise at man kan montere blinklys eller radiofyr i tilfelle asteroiden en dag kan komme farlig nær Jorda?

Dette er spørsmål som må tas stilling til i ESA. Det gjenstår i øyeblikket seks svært interessante kandidater, som trolig vil bli skåret ned til et finaleheat på tre kandidater i løpet av vinteren. Sannsynligvis vil to bli bygget og skutt opp. Her er ESAs web-side med de seks spennende kandidatene Cross-Scale, EUCLID, Marco Polo, PLATO, Solar Orbiter og SPICA. 

Utøver og støtteapparat

Toppforskere er som idrettsfolk – de hater å tape. Og som idrettsutøvere er de avhengige av å ha et godt støtteapparat bak seg. I denne rollen finner du universiteter, nasjonale forskningsråd og nasjonale romsentra.

ESA som organisasjon er kun megler og teknisk tilrettelegger i denne sammenhengen – det er forskersamfunnet som må nå fram til de faglige anbefalingene, og medlemslandene som til slutt skal fatte de endelige vedtak som frigjør penger til bygging og oppskytning.

Og til slutt seirer så fornuften? Vel, i noen grad er det makta som rår, her som ellers i politikken. Det er tross alt forskjell på store land og små land, og iblant er det ikke så lett å skille forskningsinteresser og industriinteresser. Men prosessen fungerer. Det bygges allianser over landegrensene, og kompromisser gjøres.

Heia Norge!

Norske forskere er med i teamene på flere av de gjenstående kandidatene. Og hva ønsker så de norske seg?

- Vel, solforskerne ved Institutt for Teoretisk Astrofysikk i Oslo ønsker seg selvsagt Solar Orbiter. Solforskning er et felt hvor Norge har stolte tradisjoner.

- Men kosmologene på samme institutt vil nok heller foretrekke EUCLID, som skal studere den mystiske mørke materie og mørke energi, som synes å utgjøre mesteparten av universet.

- Og romfysikerne på Fysisk Institutt, et steinkast bortenfor på Blindern, er involvert i Cross-Scale, som skal undersøke hvordan solas og jordas magnetfelt danser sammen i solvinden.

Så hvis du ser noen astronomi- eller fysikkprofessorer halte rundt på Blindern med plasterlapp, brukket arm eller blått øye, så kan det skyldes at debatten om hva som bør prioriteres i ESAs vitenskapsprogram har blitt litt for heftig …