Det har vært fint sommervær her på Romerike i år. Rekken av dager med makstemperatur over 20 grader begynner å bli veldig lang nå, etter at varmen meldte sin ankomst 5. juli.

Nå er også satellittmålingene av (nesten) global juli-temperatur kommet. UAH meldte om sin åttende varmeste juli-måned, mens RSS rapporterte en ellevteplass. Den midlere oppvarmingstrenden siden denne type satellittmålinger startet for 35 år siden, ligger på ca 0,13 grader pr tiår.

Isdrift

Stormen som kom inn i Polhavet for et par dager siden, plasserte seg ganske sentralt over Nordpolen. Dermed får man ikke det helt store skyvet av is ut gjennom Framstredet. Det er nok bare å konstatere nå at 2013 ender langt over smelterekorden fra i fjor. Og fint er jo det.

Jeg nevnte tidligere i år at det knapt settes (minimums)rekorder for sjøisen i Arktis i år med negative vinterverdier (Des-Jan-Feb-Mars) for den arktiske oscillasjon (AO). Noen husker kanskje at vi, i likhet med 2013, hadde negative vinter-AO-verdier, og mer sjøis, i årene 2010 og 2011. I rekordårene 2007 og 2012 var vinter-AO’en positiv.

Og PIOMAS-modellen for sjøisens volum i Arktis, påstår at vi nå er tilbake på nivået fra 2010:

 
Klimaet som var

IPCC5 nærmer seg med stormskritt, og det ser nesten ut til at alle ønsker å publisere sin egen variant først. Jeg har tidligere nevnt de tre rapportene fra UK Met Office denne sommeren. Nylig kom også American Geophysical Union (AGU) med en oppdatert uttalelse om global oppvarming, amerikanske NOAA kom med ”State of the Climate in 2012”, og verdens meteorologiorganisasjon WMO kom med rapporten ”The Global Climate 2001 – 2010, A Decade of Climate Extremes”.

Sykluser + CO2 = Sant?

Verdens mest kjente klima-cyclist, Nicola Scafetta, kommer til Oslo senere denne måneden. Scafetta fastholder fortsatt solas, månens og planetenes betydning for Jordas klima, men har nå også omfavnet CO2 og vulkanene. I sin nyeste artikkel ”Solar and Planetary Oscillation Control on Climate Change: Hind-cast, Forecast and a Comparison with the CMIP5 GCMs” presenterer han en ny modell der han kombinerer 6 av sine sykluser med gjennomsnittet av klimamodellene (nedjustert med en faktor 0,45). Og selvsagt: Perfekt match med temperaturserien HadCRUT4, så langt. 

De syklusene som Scafetta har med nå, er følgende (med årstall for når de topper seg):

• 9,2 år:  2007
• 10,2 år:  2012
• 21 år:  2005
• 61 år:  2003
• 115 år:  1980
• 983 år:  2060 (egentlig brukes en periode på 760 år her)

De fem første av disse syklusene har nylig toppet seg, og den siste er, relativt sett,  nokså nær sitt topp-punkt nå.

For å kunne forklare endringene i global temperatur de siste 100 årene, trenger  imidlertid Scafetta noe hjelp av vulkaner og CO2. Han skriver i konklusjonen at klimasensitiviteten for CO2 trolig er 1,35 grader, og neppe større enn 2 grader.

Det hører med til historien at Scafetta er talsmann for en noe annen rekonstruksjon av solaktiviteten enn det IPCC5 har lagt til grunn.

Tja. Vel. Hmmmm. Det blir nok en tur innom Scafetta-forelesning i Oslo 28. august, for der kan det bli høy stemning og sterke meninger. Synd jeg ikke fikk med meg James Hansens foredrag i Arendal, forresten.

Og ellers?

Det har vært nesten umulig å finne gode satellittbilder over Svalbard denne sommeren. Tåke og skyer hele tiden der. På Grønlnand derimot, er det flott natur å se hver eneste dag. Slik som her:

God helg.