Trøbbel på vei til månen, og mer bråk om sola

Natt til lørdag lettet NASAs månesonde LADEE (Lunar Atmosphere and Dust Environment Explorer) fra skytefeltet Wallops i Virginia. Etter at oppskytningen var unnagjort, kom det noen skumle meldinger fra gyro-systemet ombord, men det ser heldigvis ut til at NASA allerede har funnet feilen, og har brukbar kontroll med LADEE.

Dermed er månen neste stopp, der LADEE skal lete etter støv, elektriske partikler og eventuell vanndamp som svever over bakken på vår lille nabo i rommet.

Månen, som vi lenge trodde var helt tørr og ikke hadde noen atmosfære. The times they are a-changing …

 

LADEE på vei mot månen, sett fra New York City. (Foto: (Ben Cooper / LaunchPhotography.com / SpaceWeather.com))
LADEE på vei mot månen, sett fra New York City. (Foto: (Ben Cooper / LaunchPhotography.com / SpaceWeather.com))

 

Planetene og sola 

Jeg nevnte for halvannen uke siden de to artiklene fra Scafetta & Willson og Tan & Cheng, som begge meldte at de så korte (måneder eller år) felles svingeperioder mellom solaktiviteten og planetenes bevegelser.

Når det gjelder de noe lengre periodene på titalls eller hundretalls år, så kom det i 2012 en artikkel av Abreau et al. (i Astonomy & Astrophysics), som mente å se en overbevisende sammenheng mellom planetene og sola (med Be10 og C14 som proxy) . Jeg tror jeg omtalte denne artikkelen i en fjorårsblogg.   

Nylig kom det en svært kritisk artikkel i samme tidsskrift, som påpeker flere feil hos Abreau et al. 2012. Artikkelen av Camron & Schussler bærer den megetsigende tittel “No evidence for planetary influence on solar activity”. Av feilene som påpekes, er både rent statistikkfaglig behandling av støy, og “rigging” av hypotesetestingen ved at man velger vinduer i spekteret etter å ha sett på dataene først, i stedet for å definere vindusbredde a priori ut fra teorien.

Et kjernepunkt fra kritikerne er at når man leter etter en periode P i et datasett med lengde T, så vil den typiske periodeoppløsningen man kan oppnå, være

P**2 / T

Abreau et al. har imidlertid lagt vinduer rundt sine topper i spekteret uten å ta hensyn til forventet periodeoppløsning. Og ikke bare det: Vinduene synes å være valgt slik at de sterkt favoriserer den hypotesen man ønsker å konkludere (at planetene påvirker solaktiviteten). Mye tyder på at de har falt i “bekreftelsesfellen”. 

Etter å ha regnet igjennom slik de mener det egentlig skal gjøres, finner Cameron & Schussler at svingeperiodene fra Abreau et al. nå har henholdsvis 7,5 % og 22 % sannsynlighet for å kunne forlares som tilfeldig utslag av henholdsvis hvit eller rød støy. Dermed kan ikke nullhypotesen forkastes. 

De avslutter med “We conclude that the data considered by A2012 do not provide statistically significant evidence for an effect of the planets on solar activity”.

Dette utelukker selvsagt ikke at det kan være en slik (liten) langperiodisk effekt fra planetene på solaktiviteten. Men det fins fortsatt ikke overbevisende observasjonsdata, rent statistisk sett.

 

Cameron & Schussler ser i sin artikkel ikke på de kortere periodene, som f eks perioden på 1,09 år fra Jupiter og Jorda, som jeg omtalte for halvannen uke siden. Når det gjelder så korte perioder, så vil videreføring av satellitt-målinger av total solar irradians (TSI) gi klarere svar for hvert år som går. Den kommende norske satellitten NorSat-1 skal ha et slikt TSI-instrument ombord, og vil kunne bidra til avklaring på dette kontroversielle, og meget interessante, spørsmålet.

Aldri en kjedelig dag i verdensrommet …

 

En fin september-søndag i Troms, sett fra NASAs satellitt Terra 8. september. (Foto: (NASA Terra MODIS))
En fin september-søndag i Troms, sett fra NASAs satellitt Terra 8. september. (Foto: (NASA Terra MODIS))