Det var nesten som julaften og 17. mai på en gang: Først kom Dagsrevyen og Schrødingers Katt med verdens første observasjon av en meteoritt i “den mørke fasen” - gjort av en norsk fallskjermhopper på Rena med livet som innsats. Og deretter ble den europeiske radarsatellitten Sentinel-1A skutt opp fra Kourou senere på kvelden. Det gikk bra, det også. Og Mike Oldfield hadde laget musikken. 

Det er noe eget med radarsatellitter … uten dem hadde jeg neppe sittet her og skrevet blogg på forskning.no. Men nok om det - Sentinel-1A skal testes ut grundig og kalibreres før jeg får lov til å vise noe bilde her på bloggen. Men det som kan sies, er at det var flere nordmenn enn jeg som var spent natt til fredag: På Kongsberg og i Horten er det ingeniører som har laget utstyr til satellitten. DnV har sjekket programvaren. I Tromsø har bedriften Spacetec laget utstyr til flere av bakkestasjonene rundt om i verden, og forskere på NORUT er ansvarlige for noen av algoritmene for hvordan radardataene skal prosesseres.

Og de første signalene fra satellitten ble - selvfølgelig - lest ned på Svalbard, som skal være den nordlige hovedstasjonen for Sentinel-1. 

Her skal også nevnes at norske Per Erik Skrøvseth har vært formann i ESAs programstyre for jordobservasjon de siste årene. Gratulerer til alle sammen! 

I motsetning til tidligere europeiske radarsatellitter- som har vært forskningssatellitter, er Sentinel-1A den første i en lang serie av operasjonelle radarsatellitter. Det er litt rart å se at ens eget fagfelt går fra å være “forskning” til å bli “forvaltning”. Men det er en god følelse å ha vært med på den prosessen.

Selvsagt vil Sentinel-1 fortsette å være en viktig datakilde for mange typer forskning, enten det nå er oseanografi, glasiologi, geologi eller klimaforskning, hvor lange dataserier er viktig. Men selve instrumentet og hva det vil kunne måle, skal være godt forstått allerede før oppskytning. Dette er ikke en satellitt som er laget for å overraske. 

ENSO i dag også

Det befinner seg nå en diger “pølse” av usedvanlig varmt vann under overflaten ved ekvator midt i Stillehavet. Temperaturen i vannet der er opptil 6 grader varmere enn vanlig: 

Og slik ser sjøtemperaturen i havoverflaten ut akkurat nå: 

Sjøisen

Ingen overraskelse fra sjøisen i Arktis i mars. Verdien for sjøisens utbredelse plasserte seg pent på den synkende trendlinjen: 

I Antarktis har sjøisen gjort nok et rykk de siste ukene. Og dermed er det enda en gang mer hav dekket av sjøis enn vanlig er for årstiden, global sett:

Global temperatur

RSS var først ute denne gang med mars-verdien for satellittmålt global temperatur i nedre troposfære. Det ble en 9.plass på temperaturtoppen hos RSS, og her er temperaturkartet deres:

Jeg tipper at tilsvarende mars-verdi fra UAH vil komme noe høyere. En 6. eller 7.plass, kanskje? 

Her er forresten den nyeste 7-dagers meteorologiske reanalysen jeg fant for temperaturen (avvik fra normalperioden 1981-2010) ved bakkenivå. Den gjelder for perioden 27/3 - 2/4. 

Og ellers?

Vi fant vel aldri helt ut fra de optiske satellittbildene når isen la seg på innsjøene i Nord-Trøndelag denne vinteren. Sikkert er det i hvert fall at isen fortsatt ligger på Tunnsjøen og Limingen. Men Snåsavannet er vel neppe dekket av stålis nå?

I følge MET-rapporten “Hittil i år” er 2014 det fjerde varmeste året i Norge når tre måneder er unnagjort, med 3,6 grader over normalen.

Det kan nevnes at når det gjelder samtlige 12 måneder, så var 2011 det varmeste året i Norge, med middeltemperatur 1,8 grader over normalen. 2014 har så langt en klar ledelse på rekordinnehaveren 2011. Men vi får nå se hvor lenge det varer -  2011 hadde sine beste “rundetider” i april, november og desember. 

God helg. Jeg heier på LSK.