Ut i verden for å redde kloden

Turen gikk til Paris i starten av uka, der det var programstyremøte for ESAs romovervåkningsprogram Space Situational Awareness (SSA). Og med utgangspunkt i dette programmet var det altså at ESA to dager senere stilte opp på det FN-organiserte arbeidsmøtet om hvordan menneskeheten best kan beskytte seg mot trusselen fra nærgående asteroider og kometer.  

Ildkulen som eksploderte over Sibir i fjor har for alvor satt trusselen fra det ytre rom på den internasjonale dagsorden. Og takk og pris for at vi har en atmosfære, forresten. Slik så det nemlig ut på Mars da NASAs ”spionsatellitt” Mars Reconnaissance Orbiter tok et detaljert bilde 19. november. Det nedslagskrateret var ikke der i bilder som ble tatt sommeren 2010.

 

Et ferskt nedslagskrater på Mars. (Foto: (NASA/JPL-Caltech/Univ of Arizona))
Et ferskt nedslagskrater på Mars. (Foto: (NASA/JPL-Caltech/Univ of Arizona))

 

ESA har så langt spilt en nokså beskjeden rolle innen dette feltet, men ting skjer. Det astronomiske romteleskopet Gaia, som nylig ble skutt opp, har som hovedoppgave å måle opp stjernene i Melkeveien. Men Gaia vil også komme til å registrere massevis av objekter som fyker forbi i synsfeltet – og noen av disse kan være tidligere ukjente asteroider eller kometer. Derfor vil det bli bruk av målinger fra Gaia også i SSA-programmet.

Nylig gjorde forresten ESA nøyaktige observasjoner fra bakken av en asteroide som det siste året har vært ansett som en av de fem største truslene mot Jorda. På basis av de nye observasjonene ble kollisjonsfaren redusert med nesten en faktor 10. Det bidrar kanskje litt til bedre nattesøvn?

 

Sola

Så er det offisielt – januar hadde den høyeste målte radiofluksen fra sola i denne solsyklusen – hittil. Vi får se om rekorden står seg gjennom februar og mars. Det er et meget aktivt område på sola som snurrer forbi i vår retning ca. hver 27. dag. 

 

Radiofluksen fra sola måles daglig. Her er månedsverdiene og prognosen. (Foto: (NASA Marshall Space Flight Center))
Radiofluksen fra sola måles daglig. Her er månedsverdiene og prognosen. (Foto: (NASA Marshall Space Flight Center))

 

Også i forrige solsyklus kom radiofluks-toppen i den ”andre bølgen”.

Havnivået

Havnivå-resultatene fra altimetersatellittene kommer alltid litt på etterskudd, fordi det tar lang tid å beregne nøyaktige baner og å korrigere for tidevann og observerte værsystemer. Men nå er omsider 2013 komplett:

 

Havnivåstigningen målt med altimetersatellitter, oppdatert ved utløpet av 2013. (Foto: (University of Colorado))
Havnivåstigningen målt med altimetersatellitter, oppdatert ved utløpet av 2013. (Foto: (University of Colorado))

 

Som ventet har den løpende havnivå-kurven krabbet opp til trendlinjen ved årets slutt. Fortsatt er stigningstallet 3,2 millimeter pr år. Jeg tror nå at vi kommer til å se 3,3 og kanskje 3,4 i løpet av de neste to årene. Men fortsatt er det langt fram til at det første sifferet skifter til ”4” når man ser på hele måleserien. Heldigvis.

Global temperatur

Årets første månedsverdier fra satellittene er kommet. Man har nå 36 år med satellitt-målinger av januar-temperaturen. Plasseringene på januar-rankingen ble:

  • UAH: nr 6
  • RSS: nr 9

Forskjellen mellom de to måleseriene kan i noen grad forklares ved at UAH beregner temperatur noe nærmere polene enn det RSS gjør. Og det er som kjent i polare strøk at den globale oppvarmingen er størst. 

Slik var UAH’s temperatur-kart for nedre troposfære:

 

Temperatur (avvik fra normalperioden 1981-2010) i nedre troposfære, målt fra værsatellittene i januar. (Foto: (University of Alabama, Huntsville))
Temperatur (avvik fra normalperioden 1981-2010) i nedre troposfære, målt fra værsatellittene i januar. (Foto: (University of Alabama, Huntsville))

 

Det kan bemerkes at temperaturen der oppe noen få kilometer over bakken ikke er en direkte kopi av temperaturen ved bakkenivå. Her er den meteorologiske reanalysen for januar ved bakkenivå (også her med normalperiode 1981-2010):

 

Meteorologisk reanalyse av temperatur ved bakkenivå for de 30 første dagene av 2014. (Foto: (NOAA))
Meteorologisk reanalyse av temperatur ved bakkenivå for de 30 første dagene av 2014. (Foto: (NOAA))

 

Den skarpe leser legger kanskje merke til at mens januar 2014 i Norge var 0,8 grader varmere enn normalen for perioden 1961-1990, så var januar 2014 ganske kald i forhold til perioden 1981-2010. I hvert fall hvis vi skal tro NOAAs reanalyse.

Her hjemme

Vinteren startet med en meget varm desember her hjemme (4,2 grader over normalen). Januar klarte ikke helt å følge opp, og endte på ordinære 0,8 grader over normalen.
.
Regjerende vinter-champion 1992 hadde følgende knallsterke rundetider (avvik fra normalperioden 1961-1990): 

  • +3,7 (des)
  • +5,2 (jan)
  • +4,1 (feb).

Den blir det umulig å slå nå, så 1992 beholder tittelen som den varmeste vinteren i Norge.

Så da får vi rette vi blikket mot en annen rekord. Det er 2011 som er tidenes varmeste år i Norge, med +1,8 grader over normalen på årsbasis. Rekordåret startet nokså beskjedent (relativt til normalen):

  • Jan: +1,3
  • Feb: -1,2
  • Mars: +1,3

2014 kommer nok til å lede når februar er unnagjort, men det gjenstår mye av året …

 

Sjøisen

Her er iskartet for vår del av Arktis fredag 7. februar. Interessant nord for Svalbard nå. 

 

Iskart fra Meteorologisk institutt 7. februar. (Foto: (MET))
Iskart fra Meteorologisk institutt 7. februar. (Foto: (MET))

 

Utbredelsen av sjøisen i Arktis er nå helt likt med 2007 og 2012: 

 

Akkurat i dag krysser sjøis-kurvene for 2007, 2012 og 2014 hverandre. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))
Akkurat i dag krysser sjøis-kurvene for 2007, 2012 og 2014 hverandre. (Foto: (EUMETSAT osisaf.met.no))

 

God OL-helg til leserne.