En gang i blant kommer noen med en original vinkling på fakta som vi egentlig visste fra før. Denne uken skjedde det når det gjelder mengden vann her på Jorda. Fra det amerikanske oseanografiske senteret i Woods Hole og kartfolkene på USGS kom bildet som viser at, dersom man samler alt vann på kloden vår (hav, is, grunnvann, sjøer, elver, vanndamp), så utgjør det til sammen bare en liten kule (”dråpe”) som lett lar seg plassere borte i det amerikanske Midt-Vesten.

”Er det såååå lite vann i havet?”, var standard-kommentaren på Romsenteret da jeg hengte bildet på oppslagstavla. Og så snakket vi litt nærmere om havdyp og jordradius og sånt, og konkluderte at man ikke alltid skal stole på ryggmargsrefleksen.

Og bildet kan brukes av alle parter i klimadebatten:

På den ene side: Det er klart at når mengden vann her på kloden er så liten, så er det absolutt i menneskers makt å heve både vann- og lufttemperaturen.

På den andre side: Mesteparten av kloden vår består av alt annet enn vann og luft. Vet vi egentlig nok  om den faste Jorden til å komme med skråsikre klima-prognoser? 

Og fra et astronomisk perspektiv: Dette er en påminnelse om at Jorda egentlig er en steinplanet. Og teorien om at vannet her på Jorda har kommet hit med kometene, er kanskje ikke så sær som ryggmargen min har trodd?

17 mai, været og våren

Våren krabber nordover. Dagen før 17. mai var det tegn til barmark på Helgelandskysten og rundt Bodø i dette MODIS-bildet fra NASAs satellitt Terra:

Det fineste formiddagsværet på nasjonaldagen hadde man utvilsomt i Longyearbyen og Ny Ålesund. Se bare her:

For øvrig marsjerte massevis av raske protoner fra sola rundt Jorda på nasjonaldagen vår. Tidlig på morgenen 17. mai bestemte nemlig den utgående solflekken AR1476 seg for å markere dagen med et lite utbrudd. Og i løpet av kort tid gikk protontelleren i NOAAs geostasjonære værsatellitt rett i været. Korona-masseutbåsningen fra solflekken kommer trolig til å bomme på Jorda.

Enda en modell

Fraktaler, klima og sol-variasjoner! Klart jeg måtte lese artikken ”A fractal climate response function can simulate global average temperature trends of the moderne era and the past milennium” av nederlandske J H van Hateren (Universitetet i Groningen), som nylig stod i tidsskriftet Climate Dynamics.

van Hateren modellerer klimaets responsfunksjon ved hjelp av en sum av likeartede del-responser med responstid på henholdsvis 0,5 år, 2 år, 8 år, 32 år, 128 år og 512 år. Dermed fanger han opp både raske vulkanutbrudd, industriell utvikling, varmeutveksling i havet, og endringer i total solar irradians (TSI). Han postulerer ikke klimasensitiviteten a priori, men bruker den heller som en av de få parametre som må tilpasses til observasjonene. Hans metode viser også tydelig hvordan begrepet klimasensitivitet er en skala-avhengig sak. Det kan som kjent ta noen tusen år før isen på Grønland og Antarktis igjen kommer i likevekt etter en rask CO2-dobling. 

Et viktig moment her er at van Hateren får vesentlig bedre samsvar med temperaturmålingene dersom han antar en ganske stor variasjon i solar TSI fra Maunder Minimum og den lille istiden til i dag. Han bruker faktisk Shapiros (2011) meget omstridte rekonstruksjon for solas TSI.

Det som kan tale mot van Hateren, er at dagens svake (hvis man teller solflekker) solsyklus ikke har særlig mye lavere TSI enn de foregående syklusene nr 22 og 23. Men ingen vet med visshet hvor lav TSI egentlig var under Maunder Minimum, og ingen vet hvor lavt den vil synke under den kommende syklus nr 25. Og van Hateren holder muligheten åpen for at det istedet er en UV-relatert forsterkningsmekanisme involvert. 

Van Hateren inntar på en måte en mellomposisjon i klimadebatten: Han tillegger sola en større rolle fram til andre verdenskrig enn IPCC4 gjorde, men gir samtidig antropogene SO2- og CO2-utslipp hovedæren for hva som har skjedd de siste 60 årene.

Når det gjelder global temperaturvariasjon innefor en solsyklus, så sier van Haterens modell at solas bidrag er ca 0,05 grader, med en forsinkelse på et par år. Nok et argument for at det blir varmere globalt i 2013 enn i 2010 dersom det blir El Ninjo.  

Og klimasensitiviteten fra van Haterens modell? 2,0 grader over tusen år som respons på en rask CO2-dobling (men da vil likevekt fortsatt ikke være nådd). Den transiente klimaresponsen fra modellen er 1,5 grader.  

Van Hateren har også noen ord om sannsynlig global temperaturutvikling fram mot 2030 i sin artikkel. Det vil bli varmere, men hvor mye varmere avhenger primært av om SO2-utslippene fra ny-industraliserte land går ned, flater ut eller fortsetter å øke. Han synes ikke å ha noe tro på at vi får et nytt Maunder Minimum. Og han påpeker at selv ikke i hans modell vil solvariasjoner a la Maunder Minimum kunne klare å dra global temperatur ned med noe mer enn 0,5 grader. Så verden blir varmere på sikt.