Resultatene for desember og hele 2011 fortsetter å strømme inn. Det blir mest om is og satellittmålt troposfære her i dag. Og litt om ferskvann i Arktis.

Sjøisen i nord og sør

NOAA NSIDC har talt. Isdekket i Arktis i desember ble det tredje laveste på serien av satellittmålinger, som startet i 1979. 2011-verdien havnet rett i sporet for den nedgående trend-kurven. Desember-isen i nord har krympet med ca 1,5 million km2 siden satellittmålingene startet.

I Sørishavet ble sjøisdekket i desember derimot det femte høyeste som er målt fra satellitt, mens året sett under ett lå ganske nær normalen utenfor Antarktis.

Netto (nord + syd) lå sjøisdekket under normalen gjennom hele året, iflg Cryosphere Today. Men i skrivende stund er det samlete isdekket i nord og syd eksakt lik normalverdien!   

Sjøisens volum

At isen i nord har minsket mye de senere årene, ser vi også tydelig fra estimatene av sjøis-volum i Arktis som nylig ble oppdatert fra Polar Science Center ved Univ of Washington på den amerikanske vestkysten. Det ser ut til at sjøis-volumet i 2011 har ligget i underkant av fjorårets verdier hele veien. Et rekordår, med andre ord.

Hvor gode er disse volumestimatene fra de amerikanske forskerne? Strengt tatt vet vi vel ikke det før vi har sett hva ESAs CryoSat mener om saken. Det første offisielle CryoSat-kartet for istykkelse, som ble offentliggjort på Paris Air Show for et halvt år siden, gjaldt månedene januar-februar 2011. Det nærmer seg at vi kan få den første ett-års-trenden fra CryoSat.

Temperaturen i troposfæren

Desember-tallene begynner også å komme inn fra atmosfæren. Som vanlig er det satellittene som er først ute. I følge Roy Spencers foråndsvarsel om UAH-kurven, så endte desember 2011 på omtrent samme verdi som oktober og november – like i overkant av 0,1 grad varmere enn ”30 års normalen” for den type målinger. Konkurrenten RSS hadde også omtrent samme verdi for desember, men var litt kaldere i november.

NOAAs ENSO-ekspert Klaus Wolter meldte forresten her om dagen at det i hans måleserie aldri har forekommet et nøytralt ENSO-år etter to påfølgende La Ninaer. Hvis dette er en “naturlov”, så vil vi sommeren 2012 enten få et omslag til en El Ninjo (med påfølgende global varmerekord i 2013), eller vi får en trippel La Nina, hvilket vil være en gudegave til de som mener at Naturens egne sykluser er undervurdert. Her blir det shoot-out. Itteno knussel. 

Og mens vi snakker om UAH -  jeg viste for noen blogger siden jubileumbildet deres etter 33 års satellittmålinger. Som vanlig viste det verden sett fra siden. Hvis man i stedet ser nærmere på Antarktis, så får man følgende bilde av temperaturutviklingen i troposfæren der i disse årene:

Litt opp her, og litt ned der, altså. Hva er poenget mitt? At klimamodellene egentlig ikke forventer noe særlig CO2-drevet oppvarming eller nedsmelting i Antarktis de første tiårene. Så Antarktis fortjener egentlig ikke å være noe krangle-tema pr i dag.

Og her hjemme? Vel, Kara-havet er omsider i ferd med å fryse igjen. NAO-indeksen fortsetter å holde seg høy. Og været varierer veldig fra år til år. Men akkurat det visste vi fra før …

Hvor renner ferskvannet?

Noen nye, spennende publikasjoner på nyåret? Ja, i Nature 5. januar står artikkelen ”Changing Arctic Ocean freshwater pathway” av Morison, Kwok, et al. Det er virkelig en klassiker i snedig satellittbruk. De har samkjørt data fra NASAs kortlivede laser-høydemåler ICESat og tyngdefeltsatellittene GRACE i årene 2005 – 2008, for å se hvilken vei ferskvannet fra de store sibirske elvene tok i Polhavet. Konklusjonen deres er at storskala værfenomenet Arctic Oscillation (AO) spiller en vesentlig rolle, og at økende AO-indeks har sendt Sibir-ferskvannet inn i kanadiske farvann i stedet for nord av Svalbard i de årene. På vår side av nordpolen ble sjøvannet tilsvarende saltere.

De to forrige vinterne var AOen derimot mye negativ. Mens årets AO har vært positiv igjen. Så vannet fra de sibirske elvene har nok vinglet ganske mye etter at Morison, Kwok et al gjorde sine målinger.