Ved Toutatis!
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Der har vi forklaringen på Mayakalenderens brå slutt. Alle vi som har lært verdenshistorien gjennom Asterix-heftene, husker jo at vår lille helt til stadighet påkalte den galliske guden Toutatis. Og jammen var det nettopp den 4,5 km store steinklumpen (asteroiden) Toutatis som nesten kolliderte med Jorda 12. desember.
Vel – ”nesten-kollisjon” er kanskje å overdrive, siden minsteavstanden ved passeringen tross alt var ca 18 ganger avstanden herfra til månen. Men likevel – det er en fin teori: Mayaene bommet litt på baneberegningen og forvekslet noen datotall. Og dermed går ikke verden under 21/12 2012, men kunne ha gjort det 12/12 2012, hvis Toutatis hadde vært på et litt annet spor.
Case closed. Eller er det kanskje noe enda verre som lurer der ute om en ukes tid …?
Ra
Hvis vi flytter blikket over til solguden, så er det ikke all verden å berette derfra. Også den helt ferske prognosen fra NASA MSFC sier at denne solsyklusen vil toppe seg høsten 2013 med et midlet solflekktall på ca 72.
Dette er litt høyere enn den syklusen som toppet seg med et solflekktall på bare 64 i 1906. Men nå er det altså noen solforskere som mener at det underveis på 1900-tallet gikk ”inflasjon” i solflekktallet pga overgang til bedre teleskoper. Hvis dette stemmer, så kan faktisk nåværende solsyklus egentlig være noe svakere enn den i 1906. Da er vi kanskje helt tilbake på nivået fra Dalton Minimum tidlig på 1800-tallet.
Rekonstruksjon av solaktiviteten er fortsatt ikke helt enkelt, nei. Men sammenhengen mellom totalutstrålingen TSI og solflekktallet har vi i hvert fall stålkontroll på nå om dagen, takket være satellittmålingene. Så spørs det bare om forholdet mellom antall watt og antall solflekker var det samme i hine hårde dager. The science is not settled.
Sjøisen i Arktis
Stadig flere november-tall dukker opp. I løpet av uken kom de nye tallene fra PIOMAS-modellen for volumet av sjøisen i Arktis. Det ble ny minimumsrekord der i november, også.
PIOMAS produserer nå også et estimat for sjøisens gjennomsnittlige tykkelse i Arktis. Den finner dere her:
Hudson Bay er i ferd med å fryse til nå, men Østre Barentshavet og Karahavet holder fortsatt stand mot vinterkulda.
Quo Vadis, ENSO?
Midt ute i Stillehavet er det lite å se til noen El Ninjo nå. Og ingen vet vel helt hvilken vei ENSO vil gå det kommende året (men nå kommer det snart nye modellkjøringer …).
Siden jeg var så freidig å si at det ville komme en El Ninjo i 2012, så får jeg trøste meg med at NOAAs offisielle Ocean Nino Index (ONI) i hvert fall krabbet over den magiske streken på +0,5 for perioden sept-okt-nov. Men det trengs fem påfølgende ONI-noteringer over +0,5 for å kunne kalles en skikkelig El Ninjo hos NOAA, og slik gikk det altså ikke. Så jeg bommet på blinken, men jeg traff skiva, for å si det sånn.
Elv på Titan
Men det bildet som virkelig har gjort inntrykk på meg denne uken, er radarbildet som ble tatt fra romsonden Cassini av et område på Saturns måne Titan. Jeg sverger på at dette kunne vært et radarbilde av et elveleie her på Jorda, med vann og skog og litt kupert terreng. Men så er det altså et dalføre på Titan hvor det sannsynligvis regner hydrokarboner og renner metan i elven, mens temperaturen ved bakken er ca 180 kuldegrader.
På en måte er Titan en parallell verden til Jorda, bare veldig mye kaldere. Undres på hvordan livsformer må være skrudd sammen hvis de skal trives i miljøet på Titan?
Og ellers? Jo, det var visst noen som lekket den andre draftversjonen av IPCC5 Physical Science Basis forrige dagen. Så da spørs det vel om det er noen som gidder å lese blogg her på forskning.no denne helgen, når man har hele IPCC5 å ta av.
God helg i snøføyka, uansett.