Min strømleverandør ringte meg for halvannen uke siden for å advare mot faren for høye strømpriser denne vinteren. Vi ble enige om at det er egentlig et veddemål på om vinteren blir kald og tørr (negativ NAO-indeks) eller varm og våt (positiv NAO-indeks) i Sør-Norge. Jeg sa at det blir en varm vinter, og ferdig med det. 

Det blir i hvert fall en varm avslutning på året her på mine hjemtrakter. Temperaturen siste 30 døgn ligger nå 3 grader over normalen ved målestasjonen på Kjeller, og yr.no ser nesten bare varmegrader helt fram til julekvelden. Mens normalen er 7 kuldegrader. 

PDO og utflatingen av global temperatur

Jeg tror ikke vi trenger å blande Stillehavet inn i årets desember-vær her hjemme. Men når det gjelder den globale temperaturen, og hvorfor den årlige temperaturen ikke har økt det siste tiåret, så må man se til Stillehavet for å finne forklaringer.

Lesestoff på tog- og flyturer denne uken har nemlig vært Trenberth & Fasullo: “An apparent hiatus in global warming?” (Earth's Future, AGU Publications 2013). Den artikkelen er på mange måter en håndsrekning til de som lenge har sagt at naturens (havets) indre naturlige svingninger har vært undervurdert i klimadebatten. Det er Pacific Decadal Oscillation (PDO) som står i fokus.  

Samtidig er Trenberth & Fasullo krystallklar på at uansett hvordan man snur og vender på det, så blir verden varmere:

- Med negativ PDO, som har vært dominerende det siste tiåret, så samler Stillehavet mye varme nede i havet, uten at det merkes noe særlig i overflatetemperaturen.

- Og når PDO blir positiv (med hyppigere/større El Ninjoer), så vil overflatetemperaturen igjen fyke i været, men uten at havet tømmes for varme like raskt som varmelageret ble bygget opp.

Årsaken til at dette (nesten) sykliske spillet hele tiden netto går varmemessig i pluss i vår tid, er en vedvarende strålingsubalanse i atmosfæren, forårsaket av økningen i CO2 og metan osv. Samt at solstrålingen ikke har avtatt så mye som enkelte avisoverskrifter kan gi inntrykk av.

Artikkelen har fått en del kjeft fordi forfatterne legger mye vekt på resultatene fra ECMWF sin nye reanalyse av varmen i havet (ORAS-4). Det har vært framholdt at reanalysen kanskje overdriver virkningen som vulkanene El Chichon (1982) og Pinatubo (1991) hadde på varmen i havet. Forfatterne selv sier at in-situ målingene av varmemengden i havet er usikre når man går tilbake til tiden før ARGO-bøyene ble utplassert.

Et av de nyeste estimatene for klimafølsomhet (Otto et al, 2013) gir en følsomhet på 2,0 grader når man benytter måledata ned til 2000 m dyp, og 2,5 grader dersom man benytter reanalysen (som prøver å regne helt ned til havbunnen).  

En måte å lese Trenberth & Fasullo på, er at klimamodellene fortsatt er i sin spede barndom når det gjelder de dominerende havsyklusene. Men som forfatterne selv oppsummerer: Den globale oppvarmingen har ikke forsvunnet - den bare manifesterer seg på litt andre måter nå enn i tiåret før årtusenskiftet. 

http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/2013EF000165/abstract

Varmen i havet

Nylig kom verdiene for tredje kvartal for havbøyenes måling av varmen i havet. Det er ingen tegn til noen pause i den oppvarmingen i 2013. Tvert i mot:

Trendlinjen i figuren over tilsvarer en energifluks inn i Jordas klimasystem på ca. 0,6 W/m2 - midlet over hele Jordas overflate (midlet over bare havoverflaten er selvsagt fluksen noe større). 

http://www.nodc.noaa.gov/OC5/3M_HEAT_CONTENT/

Sjøisen

Det er lite, men ikke veldig lite, sjøis i Arktis:

Nå i desember er det faktisk ved Bering-stredet at isdekket er minst:

God helg.