Brrrrr – det kaldt, i hvert fall til november å være. Men trøsten får være at vinteren (desember – februar) ikke har begynt enda. Og når vi snakker om vår hjemlige vinter, så presenteres her tre mer eller mindre seriøse prognoser for hvor varm eller kald den vil bli:

(1) Met.no gikk 15/11 ut med en 3-måneders prognose (basert på modellkjøringer fra det felles-europeiske værsenteret ECMWF i England) om at vinteren kommer til å varm, i gjennomsnitt ca 2 grader varmere en normalen i Norge.

(2) Pensjonert astronomi-professor Jan Erik Solheim publiserte tidligere i år en interessant statistikk i bladet ”Astronomi”: Det ser ut til at i tiåret etter en lang solflekksyklus (hvilket vi nylig har hatt) blir det ofte kaldt vær her i Norge. Det stemmer jo bra med fjoråret, og med hva gradestokken viser i disse dager. Merk at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom dette og at Jorda som helhet blir noe varmere pga andre effekter, som CO2.

(3) Min egen favoritt-prognose i disse dager er enda mindre vitenskapelig fundert, men artig lell: Både 1998 og 2010 var El Ninjo-år, med rekordhøye globale temperaturer før omslag til en kald La Nina i Stillehavet. Og begge årene kom tidlig i en ny solflekksyklus. Og hva så? Jo - november 1998 var meget kald i Norge (2,1 grad under normalen, iflg met.no), mens vinteren ble varm (1,1 grad over normalen). Så kanskje smøreteamet bør forberede seg på slapseføre under ski-VM …?

Se for øvrig met.no’s artige artikkel om november-været og vinterens videre skjæbne i statistisk perspektiv:

met.no/

Råkjøring i rommet

Det er mye man må tenke på når man har blitt satellitt-eier. For eksempel at verdensrommet er et farlig sted å være. Heldigvis har ikke vår lille AISSat-1 blitt grillet av noen solstormer enda, men det fyker mye trafikkfarlig skrot rundt om der oppe. Her om dagen fikk vi på Romsenteret varsel fra den amerikanske romkommandoen om at et stykke vrakgods fra en Iridium-satellitt som har kollidert tidligere, snart kommer til å passere ganske nær vår lille stolthet. Det er gått et døgn siden nesten-ulykken i det jeg skriver denne bloggen, så heldigvis ser det ut til å ha gått bra. Men hvis man vil ha noe å bekymre seg over, så er det bare å begynne å tenke på de titusenvis av skrotobjekter som fyker rundt der oppe med hastigheter på ca 7 km/s.

Kosmisk stråling, skyer og temperatur nok en gang

Av tunge vitenskapelige publikasjoner siste uke må vi selvsagt kommentere Laken, Kniveton og Frogley’s ”Cosmic ray linked to rapid mid-latitude cloud changes” (publisert i Atmospheric Chemistry and Physics) som allerede har blitt mye omtalt der ute i blogosfæren de siste dagene. I artikkelen presenteres en signifikant empirisk sammenheng mellom satellittmålte endringer i skydekket og endringer i intensiteten av kosmisk stråling som treffer jorda. For å si det litt forenklet – kortvarige reduksjoner i skydekket ved midlere breddegrader synes å være assosiert med en reduksjon i kosmisk stråling som begynner ca 5 døgn før skydekket når sitt minimum. Forfatterne viser videre at disse skydekkeendringene kan gi målbare temperaturendringer. De kontrollerer også for den direkte innvirkningen av sola. Veldig interessant – og forfatterne selv mener dette er signifikant. De uttaler seg ellers meget forsiktig når det gjelder hva dette betyr for dagens klimadebatt. Ikke uten grunn – for det er vel hittil i romalderen ikke registrert noen vesentlig endring i nivået på kosmisk stråling?

Forfatterne spekulerer også litt om de mikro-fysiske forklaringene bak det observerte fenomenet i jordatmosfæren. Dette er ikke helt forstått enda, men det er ingen tvil om at neste rapport fra FNs klimapanel vil måtte ha en grundigere omtale av disse tingene enn hva som ble gjort i IPCC4.

Så jeg gleder meg allerede til å lese IPCC5. Da vil sol-kapitlet der sikkert inneholde en grundig gjennomgang av de tre måtene vi nå vet at sola påvirker Jorda på:

• Den direkte oppvarmingen (som varierer ganske lite)
• UV-strålingen og solvinden/nordlyset (som varierer mer)
• Skjerming av galaktisk kosmisk stråling som påvirker skydekket

Og deretter blir vi kanskje enige alle sammen om hvor stort restbidraget er fra våre utslipp av drivhusgasser og aerosoler …

Muligheter og overskridelser

Verden trenger flere jordobservasjonssatellitter. Men hvilke nye satellitter trenger man, egentlig? Hva er det vi ikke klarer å måle godt nok i dag? ESA har nylig hatt en ide-konkurranse for sin neste Earth Explorer (nr 8), som kanskje kan fly engang før 2020. To kandidater gjenstår nå, og vil bli utredet i detalj:

• FLEX, som skal måle fluorescens – og dermed gi direkte informasjon om vegetasjon/fotosyntese
• CarbonSat, som skal måle CO2 og metan med en nøyaktighetsgrad som kan brukes til å studere kilder og sluk for disse drivhusgassene (og kanskje brukes som sannhetsvitne i kontrollen av fremtidige klimaavtaler)

Før finalerunden spilles mellom FLEX og CarbonSat om noen år, skal det avgjøres hvem som blir ESAs Explorer nr 7. Her står det mellom måling av biomasse, snø/vann-innhold, og atmosfærekjemi litt høyere opp. BIOMASS er nok favoritt, dersom den kan la seg bygge innenfor kostnadsgrensen som er satt. Men her har ESA brent seg kraftig de siste årene, de to laser-baserte explorerne ADM-Aeolus og EarthCARE har vist seg å være mye mer komplisert å utvikle enn først antatt. Problemet er å få høyeffekt-lasere til å leve lenge og stabilt i rommet. Oppskytningsdatoen for ADM-Aeolus utsettes ”raskere enn i sann tid” og det ryktes at prisen på EarthCARE er i ferd med å dobles. Hmmm - håper jeg får se FLEX og/eller CarbonSat i bane før jeg går av med pensjon. Jeg vet forresten ikke når det blir, heller …