Vanligvis så rapporterer jeg om oppskytninger av satellitter eller romfartøyer. I disse dager er det mer fokus på ting som ramler ned.

Det kommersielle fraktefartøyet ”Cygnus” (Orbital Sciences) har gjennomført sin første ferd for NASA til Romstasjonen med forsyninger. Og siden dette er et romfartøy til engangsbruk, så ble det foretatt et kontrollert stup ned i jordatmosfæren torsdag. De vrakrestene som tålte den ville ferden gjennom atmosfæren, plasket ned i Stillehavet øst for New Zealand.

Et interessant moment med Cygnus var at ting ikke fungerte helt som planlagt da den på vei opp skulle nærme seg Romstasjonen for å dokke. Man tok da en ukes ventepause i bane i Romstasjonens nabolag, mens programvarefolkene nede på bakken rettet på feilene. Og så var alt i orden.

Nå er det to kommersielle aktører i USA som kan sende forsyninger opp til Romstasjonen. Mens NASA retter blikket mot andre, og fjernere, oppgaver i rommet. 

Luftmotstanden vinner over tyngdekraften

Fullt så kontrollert som med Cygnus vil det nok ikke foregå når ESAs tyngdefeltsatellitt GOCE faller ned om noen dager. GOCE brukte en elektrisk ionemotor for å gå i en usedvanlig lav bane i mange år, men mandag var det slutt på drivstoffet. På torsdag hadde banehøyden falt med 5,5 km til ca 218 km.

http://www.romsenter.no/Aktuelt/Siste-nytt/Maalingen-av-tyngdefeltet-er-over

Akkurat hvilken dag, og hvor, satellitten avslutter sin ferd, avhenger blant annet av solaktiviteten, siden høy solaktivitet vil gjøre at atmosfæren utvider seg, og bremser satellitten mer.  Og siden sola har vært særdeles aktiv de siste dagene, så vil GOCE ramle ned om ikke mange dagene. Per i dag kan jeg ikke være mer presis enn at det nok skjer tidlig i november. Cirka ett døgn i forkant vil man kunne berolige mesteparten av verden med informasjon om hvor satellitten IKKE kommer til å falle ned.

Svalbard og sola

Og mens vi snakker om sola – det er alltid kjekt med hypoteser som har så presise utsagn at de kan testes med målinger i løpet av et tiår eller to. For halvannet år siden publiserte den noe klimaskeptiske trioen Solheim, Stordahl og Humlum (SSH) artikkelen ”Solar activity and Svalbard temperatures” (Advances in Meteorology, 2012).

Artikkelen studerte en mulig sammenheng mellom lengden på en solsyklus, og Svalbard-temperaturen i den påfølgende solsyklusen. Ut fra de historiske målingene kom artikkelen med et ”varsel” om at vintertemperaturen på Svalbard i solsyklus 24 (2009 – 2020)  ville kunne falle ca. 6 grader under hva vintertemperaturen var i solsyklus 23 (1997 – 2008).

Nå er det for tidlig å felle en endelig dom, men det har allerede passert fem vintre i solsyklus 24. Og foreløpig ser det slett ikke bra ut for SSH-hypotesen. Jeg gjorde nylig en rask gjennomregning av vinter (des-jan-feb) temperaturer fra Svalbard Lufthavn (hentet fra yr.no):

- Midlere avvik fra normalen (D-J-F) i solsyklus 23 var ca. +3,7 grader C.

- Midlere avvik fra normalen  (D-J-F) for årene 2009-2013 er ca +5,8 grader C.

Man kan alltids krangle om det andre sifferet her, men konklusjonen blir uansett at så langt har vintertemperaturen på Svalbard i solsyklus 24 vært varmere enn under syklus 23. Definitivt ikke kaldere slik den enkle modellen fra SSH indikerte.

Så får vi se hva årets vinter bringer på Svalbard. Jeg er skeptisk til denne hypotesen, fordi isforholdene rundt Svalbard er annerledes enn i de tiårene som modellen tar utgangspunkt i.

Men når det gjelder landene rundt Nordsjøen, så blir det spennende å se de kommende årene. Det er mye mulig at verden blir varmere, mens vi får mange kalde vintre på disse kanter framover. Men skyldes det sola, eller 60-års ”stadionbølgen” som vi diskuterte i den forrige bloggen? Mer om det senere i høst.

Tyfoner lagde trøbbel - for værmodellen

7 dager kan være lenge både å vente og å varsle. Hvis vi går ei uke tilbake i tid, så varslet værmodellen hos ECMWF følgende værkart for Øst-Asia for fredag 25. okt kl 12 UTC:

Det var den da meget sterke tyfonen “Francisco” som man var redd for i Tokyo. I tillegg ville det ligge en liten storm lenger ute i havet. 

Men det som som i stedet skjedde, var at den lille stormen der ute vokste til super-tyfonen “Lekima” (muligens årets sterkeste), mens Francisco er betydelig redusert når den nå passerer Japan. Her er været slik det virkelig ble fredag 25. okt kl 12 UTC. 

Modellen hos ECMWF hadde virkelig trøbbel med å forutse den pardansen som de to tyfonene gjennomførte. Men det må sies at 3-døgns prognosen fra ECMWF ble ganske bra, og 2-døgns prognosen ble meget bra. 

September og sånt

Slik er global temperatur (avvik fra normalen) ved bakke/havnivå etter 9 av årets 12 måneder, iflg NOAA:

Dette gir 2013 en delt sjetteplass foreløpig på temperatur-toppen, iflg NOAA.

Når det gjelder satellittmålt temperatur i nedre troposfære, så ligger 2013 på 7.plass  hos RSS etter ni måneder. Men 2007 avsluttet svakt, og 2013 er i siget … Jeg heier på 2013. 

Og sjøisen? Vel, den har i hvert fall ikke hatt noen vesentlig albedo-innvirkning på årets globale temperatur. Samlet isdekke i Arktis og Antarktis har nemlig vært usedvanlig nær normalen gjennom 2013 så langt i år:

God helg til leserne - GOCE ramler nok ikke ned denne helgen …