1231 timer på jakt etter tareskog og ålegress

Jeg vet det jo, kartlegging tar tid. Det er masse planlegging bare i forkant, stasjoner skal velges ut slik at de egner seg til modellering, gamle data og tips fra fuglefolk, fiskere, kommuneforvaltere, dykkere og andre skal integreres. Så skal realistiske dagsplaner lages, båter, utstyr og feltpersonell skal bookes opp. Ja, det kan ta flere dager bare å finne den teipen man vet funker når det er kaldt og vått.  Og vi har ennå ikke begynt selve kartleggingen, vi har ennå ikke kommet oss ut av kontoret!

Og så kommer feltarbeidet, selve arbeidet, det ekte marinbiologier driver med, det vet jo alle. Norge er langt, fryktelig langt, så det tar enormt lang tid bare å komme fra den ytterste tareskogsstasjonen til den innerste bukta som kanskje har ålegress (eller kanskje ikke?). Og vi kan ikke skulke. Vi kan kanskje bytte ut en tarestasjon med en annen, så lenge den dekker den samme klassen av miljøvariable. Men dropper vi ålegressenga så er den «tapt», ingen forvaltning og planlegging av kystsonen vi da skje der denne enga er med. Så den må besøkes, det er ingen vei utenom.

Sånn går dagene på feltarbeid. Etter noen uker drar vi hjem. Da er det knasting av data, kobling mellom informasjonen på feltskjemaene og posisjonene fra GPSen, det er kvalitetssikring av dataene, statistiske analyser, tolking, modellering, validering og avgrensning av forekomster. Så skal forekomstene verdisettes for at kommunene skal kunne prioritere områder i sin planlegging av kysten.

Og nå vet jeg hva det tar av tid. Jeg har gjort øvelsen med å sette sammen all informasjonen fra økonomisystemet, med Trøndelagsfylkene som eksempelområde. 1231 timer har gått, bare til Trøndelag og bare til tareskog og ålegress.