Jeg vet ikke om det er noen trøst, men det gjør ikke jeg heller. Vet noe om det, mener jeg. Så derfor skal denne bloggen brukes til å snakke litt om forskningshull. Forskningshull innen feltet tareskogsøkologi, som er viktigere enn folk (inkludert forvaltere og politiker) aner. Der kom det første kunnskapshullet.

Som skrevet i tidligere innlegg (se her), så er tareskogen et av våre viktigste økosystemer. Og den forsvant fra Trondheimsfjorden og nordover, beitet ned av grønne kråkeboller. Men nå har den egentlig kommet tilbake i hele Trøndelag og deler av Nordland. Jeg sier ”egentlig”. For det er lommer der kråkebollene ennå holder stand, der lave eller moderate forekomster av kråkeboller ser ut til å holde tareskogen unna. Årsaken til dette representerer et kunnskapshull, hvorfor klarer ikke tareskogen å komme seg tilbake når det er så lite av de grønne kråkebollene? Er det slik at det er snakk om et rekrutteringsproblem? Eller kan det være at det er noe som blokkerer bunnen og gjør substratet uegnet for tarerekruttene? Kalkalger har blitt foreslått som en slik ”noe”, men vi vet ikke noe om dette heller. Stadig flere kunnskapshull.

For å lære noe grundig om dynamikken mellom kråkebolle og tareskog, så trenger vi i det minste å vite hvor disse grønne kråkebollene kommer fra. Kommer de fra samme område alle sammen, slik at vi har med et ”source”-område å gjøre, eller gyter kråkebollene lang hele kysten. Hvis man ønsker å sette inn tiltak, så trenger man i det minste å vite dette. Og det gjør vi ikke.

Man kunne kanskje ha lært litt om årsak og virkning hvis man hadde gjort undersøkelser underveis mens tareskogen gradvis forvant lang kysten. Da hadde vi kanskje hatt litt færre kunnskapshull. Kartlegging er viktig og tidsserier er noe av det mest dyrebare vi eier, det har jeg jo sagt i tidligere blogginnlegg (om kartlegging og tidsserier). Men denne verdien kan tidvis virke ukjent for forvaltningen. Og dette representerer det største og skumleste kunnskapshullet av dem alle.